1-2-Switch

Jeg og fetteren min ser hverandre inn i øynene idet en kvinnestemme sier "ready... milk!" Taktfast setter vi igang med å melke en digital spene. Et grep som strammer seg fra øverst til nederst samtidig som hånden går opp og ned. Stirringen går over til latterutbrudd mens melkingen fortsetter. Etter en stund er det på tide å få resultatet, og det blir klart at det er jeg som har fått mest melk i spannet. Vi har knapt rukket å le ferdig før vi bestemmer oss for en ny runde. Den femte i rekken.

1-2-Switch ligner ikke noe jeg har sett tidligere når det kommer til spill. Teknisk sett er det vel i grenseland å kalle det for et TV-spill, for TV-en er helt overflødig i denne sammenhengen. På mange måter virker dette produktet som noe Nintendo hadde lyst til å gjøre med Wii U og Wii, men som av en eller annen grunn aldri ble noe av.

Dette gjør at 1-2-Switch hadde vært perfekt å sende med alle konsoller som ble solgt, for den viser hva konsollen kan få til, akkurat slik Wii Sports og Nintendo Land gjorde for henholdsvis Wii og Wii U. Det er ganske enkelt det spillet som viser frem mulighetene i den nye teknologien på beste måte, og det demonstrerer alle finessene som finnes og hvordan disse kan brukes.

Vi får oppleve den mye omtalte HD-ristefunksjonen som gjør en imponerende jobb med å fortelle deg hvor i kontrolleren det rister (og hvor mye), fremfor bare generell risting. Vi får også se hvordan IR-sensoren i den ene kontrolleren kan revolusjonere spilling, samt oppleve bevegelsesfølsomhet på helt nye måter. Det er som vanlig ikke noe galt med kreativiteten til Nintendo, og gjennom 28 minispill får jeg og fetteren min gjort alt fra å spille luftgitar til å danse, fekte med sverd, spille bordtennis og vugge en baby.

Her finnes det ingen tradisjonelle menyer, og som spiller blir du kastet rett inn i spillet der du blar til høyre eller venstre for å velge neste aktivitet. Graden av utfordring illustreres med en til fem chilier, og deretter får du en kort instruksjonsvideo før det braker løs. Det er enkle saker som stort sett handler om et knappetrykk og kanskje en form for vifting.

Sistnevnte er ikke så ille som det høres ut, for Switch er uendelig mye mer presis enn hva Wii noen gang var. Når jeg slår etter hodet til fetteren min med et virtuelt sverd, som han parerer, så fungerer dette veldig bra. Selv om timingen er ganske sjenerøs og det ikke handler overdrevent mye om hvem som er best, kan jeg absolutt se for meg at flere enn oss to vil ha det gøy med dette.

Presentasjonen med videoene plager meg litt, og de minner om noe man kan forvente å se på en overdådig konferansepresentasjon eller lignende. Noen ganger vrir jeg meg i sofaen mens jeg leter etter en pute jeg kan holde foran ansiktet til det hele er over. Mange av minispillene som krever kontakt fungerer egentlig ikke. Det å skulle fekte uten et sverd som sier noe om når man skulle ha truffet gjør at jeg mister interessen veldig fort. På den annen side blir det mye latter når feilaktige bevegelser blir registrert som korrekte og omvendt.

De minispillene som er gode er heller ikke veldig nøyaktige, men reddes av presentasjon og humor. Dette vet også Nintendo, som tross alt har brukt melking av kuer i markedsføringen. Her finnes det litt mer dybde i gameplayet, og det blir umiddelbart morsommere. Det samme gjelder for spillet der man skal late som om man spiser en brødskive så fort som mulig. Det er nesten umulig å holde latterkrampen på avstand i møte med slik galskap.

Det store problemet med 1-2-Switch er at det gjør en god jobb med å demonstrere konsollen, men det er ingenting her som er gøy å gjøre mer enn noen få ganger. Mangelen på dybde gjør at det går fra å være en sjarmerende samling som alle Switch-eiere burde ha, til å bli en litt grisk måte å ta betalt for en demo på. Takket være mengden minispill kan dette underholde deg i mange timer, og det er en anelse billigere enn eksempelvis Zelda. Noe mer er det ikke.