Jack Bauer. Smak litt på det navnet. Det oser formelig av respekt og erfaring. Litt som Dirty Harry eller Cuckh Norris om du vil. Du vet at det er en mann du kan stole på, det vil si, du vet det hvis du har fulgt med på tv-suksessen 24. Så dette er for de innvidde. De som vet hva initialene CTU står for. De som ikke spør hvorfor alt kan fikses i CTU. Ikke minst de som vet at Tony Almeida er like essensiell som ost i skiver. Når det er sagt. Jack Bauer er kongen og CTU er hans festning.
Vi treffer Jack Bauer (Kiefer Sunderland) og resten av de ansatte i CTU (Counter Terrorist Unit) i en setting som er satt til å være broen som binder sammen sesong 2 og 3 av TV-serien. Denne typen spillmatisering er som regel ikke noe annet enn en god ide. 24: The Game gir oss håp om at det er mulig å konvertere noe nytt og spennende fra TV til spill - men alt er ikke å hoppe i taket for.
I TV-seriens ånd er det flere parallelle handlinger som sakte, men sikkert bindes sammen til et nett av actionsekvenser. Skjermen deles ofte inn i mindre ruter som gir deg overblikk over flere deler av brettet samtidig. I spillets gang kommer den karakteristiske "24-klokken" opp nederst på skjermen; dette er ofte en god indikator på hvor mye du har igjen før deloppdraget er i havn. 24 er i motsetning til andre TV-serier et konsept det er "lett" å overføre til spillverdenen. Hver av de 24 timene i døgnet vi følger Jack og Co er en individuell episode. Et brett (en episode) er som oftest delt inn i flere oppdrag. Ett stort, samt noen små som utarter seg som minispill. Et eksempel er en biljakt som etterfølges av å knekke koden til en inngangsdør, og til slutt avsluttes det hele med å hente inn målet (the bad guy) til avhør.
Gameplayet er først og fremst variert - i løpet av de to første oppdragene skal du allerede ha rukket å bruke forskjellige skytevåpen, kjøre bil og ikke minst desarmere en kjemisk bombe.
24: The Game skiller seg ikke nevneverdig fra andre tredjeperson actionspill, noe som gjør at det er lett å komme inn i Jack Bauer-modus. Du får hjelp av en auto-aim til å skyte, men fienden kan også nøytraliseres ved å ta i bruk noen enkle kampsport-teknikker Ellers er bevegelsesmønsteret til karakterene du styrer forholdsvis livaktige der de søker dekning og ruller frem og tilbake mens prosjektilene suser veggimellom. Det eneste som er verdt å kritisere hardt er det irriterende kamera. Det er vinglete og upresist, og vil sjeldent det samme som deg.
Det nevnte flerhandlingsplottet sørger også for at du styrer andre personer i CTU teamet, og de ulike personene har egne styrker og svakheter. Som for eksempel dumdristighet eller erfaring, men skulle det bli riktig ille så er hjelpen kun et velkjent ringesignal unna, og mannen med stor M stormer gjennom døra med mord i blikket.
Lisensdelen av spillet er gjennomført til fingerspissene. Alle de velkjente lydene og effektene er på plass, og det samme er stemmene til skuespillerne. Dette fungerer veldig godt i scenene mellom oppdragene, men blir tidvis litt svakt og ensidig midt i handlingen. Replikker som "I`m getting to old for this shit" trodde jeg virkelig døde ut med "Dødelig Våpen 4", men så feil kan man altså ta. Men dette er kun småplukk som forsvinner i horisonten når Jack Bauer kjører som en villmann gjennom LAs gater.
Konklusjonmessig havner vi et sted mellom spennende plott/gamplay og tidvis kjedelig grafikk og lyd, og et kranglete kamera. Men 24-ånden sitter fortsatt godt i håndkontrollen. Jack Bauer er fremdeles helten, og CTU kan uten problemer løse nasjonale og internasjonale trusler på sånn cirka et døgn. Selvfølgelig.
Det er bare å sette seg godt til rette. "Previously on 24..."