65

Det starter dårlig. Da blir det bare verre. Adam Driver bor i verdensrommet, og hvis jeg ikke misforsto premisset, er han, hans kone og deres syke datter en del av en fjern sivilisasjon av romvesener som er ekstremt lik mennesker, men ikke er mennesker. Datteren lider av en sykdom som krever svært kostbar behandling, og for å ha råd til det, må faren, Mills (Driver), jobbe som pilot på en ekspedisjon som reiser gjennom tid og rom. Det faktum at en teknologisk overlegen rase ut i rommet hvis romskip kan reise gjennom sorte hull og dermed foreta tidsreiser, men samtidig ikke har teknologi eller budsjett til å kurere et sykt barn, føles bisart og er en del av denne historien som kanskje burde vært dvelt ved og utforsket videre, Fordi starten er mer interessant enn noe annet som tilbys.

Mills romskip går gjennom et sort hull, blir fanget i en asteroidesverm, blir skadet og krasjlander på jorden for 65 millioner år siden. Alle dør, bortsett fra Mills og en jente som snakker et språk Mills ikke forstår. Kampen for å overleve begynner idet de kryper ut av det havarerte skipet og innser at planeten de nå står på utelukkende er befolket av eldgamle øgler. Mange sultne gamle øgler.

65 er skrevet og regissert av duoen som skrev A Quiet Place; Scott Beck og Bryan Woods gikk fra ukjent til verdensberømt over natten, nesten, da John Krasinskis kritikerroste skrekkfilm satte manusforfatterferdighetene deres på kartet. Jeg elsker A Quiet Place, og jeg elsker A Quiet Place: Part II, så jeg hadde ganske høye forventninger til 65. Hadde jeg ventet en ny After Earth eller en ny Battlefield: Earth, er jeg sikker på at jeg kunne ha latt denne filmen bare flyte forbi uten mye oppstyr som det har klart vært verre prosjekter i de tre første månedene i år, men jeg kan ikke. Jeg trodde dette skulle bli bra. Som en tett, mørk, voldelig blanding mellom Interstellar, Pitch Black og Jurassic Park.

Det merkes tidlig at Scott og Bryan ikke har regissert en storfilm før, da de hopper over nøkkelroller og mislykkes elendig med å bygge ekte mennesker ut av karakterene sine. Førerens rompilot har både motiv og mystikk, men klarer likevel aldri å bli noe mer enn en tapt mann med 90-talls hårklipp som kryper rundt og håper å unnslippe de enorme kjevene til de forhistoriske øglene. Barneskuespilleren Ariana Greenblatt (Koa), som blant annet spilte en ung Gamora i Avengers: Infinity War, får for liten tid i bildet til at seeren bryr seg om hennes velvære, og problemet med at hun og Mills snakker forskjellige språk er ikke noe 65 velger å holde seg til og jobbe med, i stedet roper de mest på hverandre så lenge filmen varer, Noe som fort blir veldig slitsomt.

Videre er produksjonsdesignet elendig. Skogene på jorden der dinosaurene streifer ser ut som de ble filmet i den lokale parken, og i hulen der de overnatter, kan du tydelig se at den ble dannet av bølgepapp og raskt malt. Det ser rett og slett forferdelig ut, rett og slett. Dinosaurene i seg selv er ikke mye bedre, men er designet av en sprightly liten kantherre hvis ide om å "innovere" hvordan dinosaurer en gang så ut, faller flatt. T-Rex ser ut som en krysning mellom en hund, Godzilla og et av monstrene i A Quiet Place, og det faktum at den lille jenta Koa dreper en 30 tonn T-rex med en kvist uten å svette, sier virkelig alt om denne fiaskoen.