A Space For The Unbound

Når man har spilt dataspill i noen år er det visse settinger man blir bedre kjent med enn andre. Fantasy-verdener inspirert av middelalderen, futuristiske eventyr i verdensrommet eller på en dyster fremtidsversjon av jorda, slitne amerikanske forsteder og japanske storbyer er bare noen av settingene vi som spillere fort blir vant med og glade i.

Samtidig er det alltid godt med litt forandring, og bare det i seg selv er grunn nok til å teste indiespillet A Space for the Unbound. Utviklerne i studioet Mojiken holder nemlig til i byen Surabaya på Java i Indonesia, og i denne oppveksthistorien har de valgt å legge settingen til en indonesisk by på slutten av 90-tallet, en setting de fleste av utviklerne trolig har god førstehåndskjennskap til. For flere av oss her på berget fremstår dette derimot som en interessant lokasjon for handlingen som skiller seg litt ut fra mengden, og selv om det vil være noe gjenkjennelig her for dem som er tungt bevandret i japanske spill er det fortsatt mye som er nytt, unikt og spennende ved å legge handlingen dit den er satt.

Heldigvis har også A Space for the Unbound mer å by på enn bare et litt annerledes åsted for handlingen. Her får vi presentert historien om tenåringen Atma og dagene han tilbringer på skolen sammen med kjæresten Raya. Det hele kan virke som en helt vanlig tenåringsromanse, men noe er åpenbart i gjære når Atma plages av mystiske drømmer, menneskene i byen begynner å oppføre seg rart og verden ser ut til å gå av hengslene på en måte som kan vitne om at enden er nær.

Historien kan i utgangspunktet virke som en nokså tradisjonell oppveksthistorie om en gutt og ei jente, men det hele utvikler seg raskt i en mer alvorlig retning hvor spillet også tar opp temmelig mørke temaer som traumer, mishandling og død. Det er dermed ikke uten grunn at spillet har en advarsel om sterke tema idet man starter spillet, og på det beste klarer spillet også å komme med noen viktige og sterke historier om viktige tema. Samtidig er A Space for the Unbound langt ifra det eneste (indie)spillet som har vært innom slike tema de siste årene, og sammenlignet med hvordan spill som Hellblade: Senua's Sacrifice, Celeste eller GRIS håndterer både historiefortellingen og refleksjonen om disse tingene kommer dette spillet dessverre litt til kort. Dette kommer til dels av at spillets historie enkelte ganger blir litt ustrukturert og dermed også blir lengre enn det burde være, men også fordi spillet til tider overforklarer hva det ønsker å formidle.

Overforklaringen man møter på er likevel mest et problem når spillet krever at du løser ulike oppgaver. Som Atma må du løpe rundt i byen og løse ulike oppgaver, og selv i tilfeller hvor det er nokså åpenbart hva du skal gjøre tar han seg nesten alltid tid til å slenge inn en setning om hva han må gjøre nå. Det hele føles som unødvendig håndholding og tar bort noe av utfordringen med spillet, som til tross for et par krevende gåter ikke er spesielt vanskelig å spille gjennom. Oppgavene i spillet er i utgangspunktet knyttet til å løpe mye frem og tilbake i byen, noe som blir temmelig slitsomt etter hvert, og å dykke inn i folks innerste tanker ved hjelp av en overnaturlig evne kalt Spacedive. Dette åpner for flere tematisk spennende situasjoner, men selve gåteløsningen i praksis føles noe forenklet og lite nyskapende. Her føles det mer som at utviklerne har lagt til gåteløsningsmekanikkene for å rettferdiggjøre at historien skal fortelles i spillform, snarere enn at historie og spillmekanikker spiller på hverandre for å skape en unik helhet.

Der spillet kommer til kort når det gjelder spennende spillmekanikker, skinner det derimot på det audiovisuelle. Spillet har en pikselgrafikk som er åpenbart inspirert av visuelle romaner til Super Nintendo og andre samtidige plattformer på 90-tallet, og til tross for et par haltende animasjoner byr sluttresultatet på noen svært vakre scener som passer både historien og settingen godt. Det hele kombineres med et vakkert lydbilde, som til tross for noen gjentakende toner når man vandrer rundt i bybildet har noen svært rørende enkeltspor og sanger.

A Space for the Unbound ønsker å formidle en historie hvor oppvekst og frykt for fremtiden kombineres med overnaturlige elementer, verdens ende og håndtering av traumer. Med en vakker stil, en setting litt utenom det vanlige og en spennende historie lykkes spillet langt på vei med det viktigste, men samtidig mangler spillet det lille ekstra for å heve det opp til samme nivå som de beste i klassen. Rent spillmekanisk blir spillet noe langtekkelig i lengden, men både den grafiske stilen og tematikken er god nok til at de som er interesserte i denne typen indietitler bør gi spillet en sjanse.