Absolum: Jeg kaster knyttneve!

I dagens mettede roguelikes-marked skal det en del til for å få et nytt bidrag i denne overfylte sjangeren til å føles unikt og interessant. Hvordan prøver Absolum å skille seg ut fra mengden? Jo, det bytter ut isometrisk kamp ovenfra og ned med en sidescrollende beat 'em up-formel, komplett med nydelige håndtegnede animasjoner og en fantasiverden som er like vakker som den er spennende.

Absolum foregår i en verden der magien synger på siste verset. Helter fødes av mektige vesener kjent som Root Mothers, men kong Azra ønsker å bli kvitt alle former for magi. Han prøver kanskje å fortelle oss at hans måte å gjøre det på er den rette i innledningen, men den svarte og røde fargen på rustningen hans forteller oss at han i hvert fall foreløpig er så skurkaktig som skurker kan bli.

Vi sparkes rett inn i handlingen, og Absolum lar oss velge mellom to helter - den sverdsvingende alven Galandra eller den kraftige dvergen Karl - og går rett inn i en kamp for å redde vår egen mor. Når det er gjort, støter vi på den onde kongen selv, som gir oss vårt første dødsfall i denne roguelike opplevelsen, og sender oss tilbake til basen vår. Hvis du er kjent med roguelike-strukturen, vet du hva som skjer her. Oppgrader evner, få permanente forsterkninger til neste runde, og gå videre til neste runde. Alt dette er ting du kan gjøre her.

I løpene dine ruller du fra venstre til høyre på skjermen, og kjemper deg gjennom gobliner, mennesker, dyrefiender, udøde dverger, sopp og mye mer. Kampene er raske og presise, og animasjonene er vakre og uttrykksfulle. Det er det morsomste jeg har hatt med et beat 'em up på mange år, for det er rett og slett en fryd å storme frem mot en haug med gobliner, kaste en på de andre og deretter slå resten i glemmeboken med en kombo. Angrepene er enkle, med et lett og et tungt angrep som utgjør noen enkle kombinasjoner, slik at du kan samle mana før du trykker på den rette utløseren for evnen din. Karl var den karakteren vi tilbrakte mest tid med, for selv om Galandras raske sverdkamp var veldig morsom, er det ingenting som slår fiender med knyttnevene.

Som i mange roguelikes får du en belønning når du har beseiret en gruppe fiender i et gitt område. Belønningene her er ikke for ville - de fleste vil bare gi slagene dine eller andre trekk litt ekstra skade gjennom en elementær velsignelse - men når kjernen i kampen er så tilfredsstillende, trenger den ikke forbedres mye. I tillegg fikk vi bare kjempe oss gjennom det første området i Grandery, og det er sannsynlig at de sprøere greiene vil komme senere etter hvert som utfordringen vokser.

Apropos utfordring, Absolums føles velbalansert. Det er ikke så tøft at du får lyst til å gi opp etter et par runder, men det krever at du bruker de defensive verktøyene du har for hånden. Hopping, avbøyning og unnvikelse kan gi deg overtaket, og da jeg ble vant til å utnytte både forsvar og angrep, klarte jeg å klare demoen med min trofaste goblin-ledsager ved min side. Følgesvenner finner du etter at du har ryddet den første elitefienden av veien, med mindre du spiller sammen med en annen spiller, selvfølgelig, og underveis kan du også finne gjenstander på bakken som du kan bruke som kasteskyts, alt fra steiner til granater. Det eneste problemet med disse gjenstandene er at de bruker den samme knappen som du bruker når du interagerer med dører, omgivelsene og mer. Dash-knappen er også den samme som dodge og deflect, noe som betyr at det til tider er litt klønete input.

Det er tydelig, selv fra den korte tiden vi har hatt med Absolum, at det er en potensielt flott historie som venter på å bli avdekket. Vi merker oss antydningene om at omgivelsene er mer enn det man kan se, og som nevnt er kunstdesignet vakkert. Som om du spiller i din egen fantasy-tegneserie. Absolum får meg imidlertid til tider til å lure på om det var nødvendig å være et roguelike-spill. Konseptet er morsomt og føles friskt i sjangeren, men det er fortsatt uklart om dette er mer en gimmick enn et spill som trengte å være i dette mettede rommet.

Absolum var en veldig hyggelig overraskelse å spille. Kunststilen trakk meg umiddelbart inn, kampene fikk meg til å bli værende, og det narrative oppsettet har fått meg til å tenke på det selv etter at jeg har spilt demoen. Det er noen elementer som kanskje føles litt mer enkle, som oppgraderingene du får under et løp og de du utstyrer hjemme på basen. Basekontrollene var også litt irriterende til å begynne med, men den korte tiden vi har hatt med Absolum har vært en absolutt fornøyelse, og er et spill fans av beat 'em ups, fantasy og roguelikes bør holde utkikk etter.