Ace Combat: Squadron Leader

Ace Combat, (AC), er tilbake igjen, i en ny og bedre flymaskin enn noensinne. Og i en sjanger som sårt trenger gode titler, er vi vitne til en ganske så kraftig forbedring. Den gamle flysjangeren skranglet litt når man nærmet seg 2 000 fot under dogfightene, men den nye toppmodellen Namco leverer kan tas så høyt man vil uten fnugg problemer. Gamereactor har fått luft under vingene igjen og testet.

Og dogfighter er det nok av. Namco har spikret inn dugelig med motstand å dyste med for selv den modigste kamppiloten av oss. Historien tar oss med til 15 år etter en grusom atomkrig. 15 år med fred har gjort noe med holdningene til folk. Militæret er en lekeplass for store barn, og flyvåpenet har de dyreste og fineste lekene i gata. Vi snakker øl, damer og sportsbiler med vinger og stingermissiler. Slik er situasjonen der du kommer inn i bildet. Men så går noe galt. Noen har brukt disse 15 åra på andre ting enn solbading og flatfyll. Og din skvadron er første post på programmet for motstanderne. Så hvis du ikke tror du besitter det nødvendige materialet for en skvadronleder, forslår jeg et annet spill. Dette er tittelen for den som hodestups kan lede en håndfull piloter fryktløst inn i kamper som vil sende lunsjen din ut på strafferunder gjennom tarmsystemet. Historiemessig er det fortsatt en del å hente her, da fokus fortsatt ligger tungt på enkeltoppdragene, isteden for et innviklet og gjennomtenkt plot. Spilleren får enkelte overraskelser i løpet av historiens gang, men noen Hideo Kodjima-historie er det ikke.

Gameplaymessig inneholder spillet en herlig variasjon av oppdrag, fra eskortetjenester til heftige dogfighter og bombeoppdrag. Og viser du deg verdig, får du etter hvert en heftig hangar av fly å velge av. Men for å få tilgang til nye fly, må du få nok poeng. Alle nedskytninger og senkninger gir poeng, men skal du oppnå de virkelig store summene bør du først og fremst gå etter motstandernes offiserer. Styringsmessig vil jo alltid flyspill være best med stikke, men siden markedet er relativt tynt når det gjelder PS2-stikker, har Namco utviklet en god styringsmulighet med analogstikkene på håndkontrollen, som funker over forventning. Spilleren velger selv om stabilisator skal være på, slik at flyet ikke ruller når man svinger til siden som igjen har stor innvirkning på styringen.

Grafisk holder AC god standard med tanke på at kartene kan bli opptil 100 kvadratkilometer. På grunn av disse enorme størrelsene er detaljomfanget på bakkenivå begrenset, men når man suser forbi i 700 km/h får man ikke med seg stort uansett. De tingene du derimot har tid til å studere, flyene, er nydelige kopier av ekte flymaskiner fra hele verden. Og totalt er det mer enn 50 forskjellige av dem å leke med. Etter hvert får du også litt av et arsenal å velge fra. Ved siden av maskingeværet og missilene får du bl.a. teppebomber til rådighet. Utvikler har heller ikke spart på væreffekter. Realistisk real-time væreffekter som regn og lyn gjør AC til en utfordring selv for Elin Tvedt.

AC er et veldig komplett spill, fullpakket med action, utfordringer og variasjon. Det er ingenting så tilfredsstillende som å vrenge seg inn i en "barrolroll", før du innleder et stupangrep av varmesøkende missiler og maskingeværild. Konklusjonen må utvilsomt bli at det er en veldig god tittel Namco skjenker oss. Ethvert spill som utfordrer G-kreftene og inneholder mer pangpang enn Syndneybrua nyttårsaften har høy stjerne i min bok. Det beste flyspillet til den gode gamle PS2’en noensinne.