After Earth

«My father is returning home tonight. I haven't seen him in a long time. It's a special day for me. I need to tell him that ‘I am now an actor, sir!'" Jaden Smith møter bestemt det morske blikket til sin regissør. Faren hans, Will, er en berømt skuespiller, og i kveld kommer han endelig hjem fra sine reiser. Jaden ønsker mer enn noe annet å overbevise faren om at han er god nok til å følge i fotsporene hans, og vise at han er voksen nok til å trå ut av farens skygge.

Som du kanskje skjønner har jeg pyntet en smule på virkeligheten. Det som egentlig utspiller seg i filmen After Earth er at Jaden Smith inntar rollen som Kitai, en ung gutt som prøver å knytte bånd til den reserverte faren Cypher (Will Smith), og som ønsker å overbevise ham om at han også kan bli en ranger og forsvare menneskeheten mot mannevonde romvesener. Problemet med å fortelle om hva som faktisk skjer i filmen er at det er kjedelig, noe som er tett knyttet opp mot hvordan jeg opplever selve filmen. I stedet later jeg som at jeg ikke ser på middelmådig science fiction, men en dokumentar. Jeg bytter ut alle forekomster av ordet «ranger» med ordet «actor» i hodet mitt og humrer litt for meg selv der jeg sitter. Noe må jeg jo underholde meg med, for After Earth klarer ikke jobben alene.

Filmen finner sted tusen år etter at forferdelige hendelser har tvunget menneskeheten vekk fra Jorden. Far og sønn strander på den nå ugjestmilde blå planeten, og minstemann blir tvunget til å møte sine verste mareritt for å redde livet til dem begge. De øvrige puslebrikkene kan du legge selv. Resten av historien utfolder seg nemlig akkurat slik du tror.

After Earth har fått en del oppmerksomhet i forbindelse med at både far Will og sønn Jaden Smith har de to ledende rollene. Will Smiths medfødte sjarm og energi har reddet mang en middelmådig film, derav Independence Day og Men in Black 3, men ikke denne gang. Faren viker til side for sønnen, og ender opp som en usympatisk søvngjenger som står på sidelinjen og hvisker instrukser. Er det ikke Wills verste rolle, er det nok ikke langt ifra. Jaden derimot, har mer å by på, og selv om rollefiguren hans sliter med noen ekstremt overtydelige personlige problemer, kommer han ut av det hele som hakket bedre enn senior, uten at det redder familiedynamikken.

Filmens største synd er imidlertid ikke at far og sønn mangler overbevisningsevne, men at filmverdenen til regissør M. Night Shyamalan gjør det. After Earth virker som en film med store visuelle ambisjoner, men klarer sjelden å realisere dem. Jaden - *kremt* - Kitai trasker gjennom rå natur og majestetiske landskap, men jeg blir aldri helt overbevist om at han faktisk befinner seg der i de naturskjønne omgivelsene. Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva som er feil. Kanskje er det bruken av fokus, at dataeffektene er av varierende kvalitet eller at en kulissetyv har stjålet alle rekvisitter markert "forgrunn", men jeg er aldri under illusjonen av at Smith-familien trår der de trår og at de voldsomme fossefallene i bakgrunnen faktisk bruser der borte i det fjerne. I stedet sitter jeg med en fornemmelse av at familiedramaet utspiller seg foran en grønn vegg, under det lune taket til et filmstudio.

Handlingen engasjerer heller ikke nevneverdig. Det er noen stilige sekvenser der Jaden får vist frem sin bakgrunn som Karate Kid, men oppbygningen til disse scenene mangler spenningen og uvissheten jeg forbinder med å vandre rundt i skoger fylt av blodtørstige skapninger. Vi blir fortalt at alt dyreliv har utviklet seg til å jakte ned mennesker, men jeg føler aldri trusselen på kroppen. Likevel tillater filmen seg solide pusterom mellom de mer adrenalinfylte øyeblikkene. Det er som om filmen stopper i påvente av at Will Smith skal levere en følelsesladd monolog, eller i det minste lire av seg en vittig kommentar, men det skjer ikke, og handlingen lusker avgårde til neste møte mellom Kitai og moder natur.

Så der har du altså After Earth: Filmen om gutten som tråkket seg gjennom pappmasjé og datagrafikk for å redde sin emosjonelt døde og fysisk døende pappa. Den har noen øyeblikk, men de er godt gjemt bak de trøtte øyelokkene til Will Smith og en grønn skjerm fylt med klisjeer. Mens de virkelige gode sci-fi filmene lar seeren drømme seg bort til spennende, alternative univers, nøyde jeg meg i After Earth med å fantasere om at jeg simpelthen så på en annen film: Nemlig dokumentaren om skuespillerfaren som møtte veggen i karrieren, og sønnen som prøvde å bevise at han kunne redde karrieren til dem begge. Hvis ikke filmen tar seg noen kreative friheter, kan vel like gjerne jeg gjøre det?