Agatha Christie: And Then There Were None

Det er nå over året siden undertegnede sist tok fram detektivutstyret og ga seg hen til Agatha Christies verden av mord og mysterier. Den gangen var erfaringen positiv, ja til og med svært underholdende, og både lupa, tweed-hatten og tobakkspipa ble benyttet lenge, godt, og vel. Nå er det igjen på tide å børste støvet av kassa i boden merket "utstyr for løsing av mord og mysterier" og sette seg i båten med kurs mot den uhyggeligste av øyer. Samme spill, samme mord, og samme mysterium. Men denne gangen med en liten hvit fjernkontroll godt festet til hånda.

Det første først. Den eksentriske U. N. Owen (et lite ordspill for de med innebygd detektivsans) har innkalt ti personer til å være gjester på sitt gamle herskapshus som ligger svært bekvemt til på en mørk og skummel øy kalt Shipwreck Island. Som båtføreren, Mr. Narracott, er din oppgave å frakte gjestene trygt til øya i ly av stormen som sakte bygger seg opp. Men som forventet, ført i Christies penn, går ikke alt som planlagt og etter gjestene er brakt trygt i hus finner du båten havarert og må overnatte i huset på den uhyggelige øya.

Du skjønner fort at heller ikke inne i huset er alt som det skal være. De ti veldig forskjellige personene med de ti svært forskjellige bakgrunnene har ingen personlig møtt den ukjente husverten som sis å bare være noe forsinket til sammenkomsten. Og etter gjestene har blitt samlet rundt bordet og et noe morbid ornament bestående av ti små smilende seilergutter i porselen, spilles det av en velkomsthilsen. Fra den knitrende grammofonplaten kommer anklager fra den manglende vertens klandrende stemme der hver og en av gjestene blir beskyldt for å ha vært ansvarlig for en annen persons død. Det blir samtidig også klart at U. N. Owen selv ikke har noen planer om å komme ut til festlig lag på skummel øy. Og én etter én faller gjestene døde om. "Ten little sailorboys went out to dine, one choked himself, and then there were nine". Og for hver falne gjest brytes en seilergutt av ornamentet på bordet.

At Agatha Christie var et kriminalgeni er det vel liten tvil om. Selve historien og persongalleriet er upåklagelig, og dialogen og stemmeskuespilleriet er fremragende og virker genuint. Det er ikke mange spill som klarer å skape en så autentisk stemning som dette spillet mestrer til det fulle. Det store ankepunktet ved spillet, nå som sist, er fortsatt tempoet. Følelsen av å være observatør heller enn deltaker melder seg mer enn en gang i løpet av den ca 25-timers lange affæren som beklageligvis preges mer av grenseløs utforskning enn logisk framdrift. Det kan med andre ord virke som om at den opprinnelige historien her trakk det lengste strået i den endelige resultatet, noe som gjør at selve spilldelen blir litt tynn.

Funksjonaliteten som Wii-konsollen tilfører dette spillet er heller ikke så god, og kunne egentlig blitt tonet mer ned da den virker mest som et litt desperat forsøk på å være interaktiv for enhver pris. Og da størsteparten av denne interaktiviteten går ut på å bruke Wii-remoten som et dørhåndtak og febrilsk forsøke å gjøre dette i riktig retning for hver gang (noe som faktisk ga håndleddsmerter i lupe og pipe-armen) er denne nesten mer til irritasjon enn glede. Fysj, fysj, for dårlig gjennomføring og regning for støttebandasje kommer i posten.

Alt i alt er faktisk Wii-versjonen hakket dårligere enn PC-versjonen som ikke forsøkte å være mer enn den faktisk var. Men har du en liten detektiv i magen og liker mord og mysterier er ikke And then there were none en dårlig investering. For gode historier dør aldri. Først til PC, nå til Wii. And then there were two.