AK-xolotl

Etter det helt fenomenale Hades fikk jeg en helt ny forståelse for en sjanger jeg ikke hadde vært kjent med tidligere. Forelskelsen i det spillet skapte et lite problem i og med at det føles så overlegent alt annet, men det betyr ikke at man ikke kan ha det gøy med andre spill i sjangeren. Fjorårets Cult of the Lamb var et lysende eksempel på det, og AK-xolotl er i det minste et bevis på at sjangeren kan by på flere underholdende spill selv om de ikke er i nærheten av å være like gode som Hades. Til tross for at AK-xolotl på mange måter er veldig enkelt er det også underholdende på de samme premissene. En enkel og fartsfylt roguelike som har nok sjarm til at du liker det - i hvert fall i små doser.

Før vi går inn på selve spillet, la oss ta en naturleksjon: Axolotl er et amfibium. Så er leksjonen over. Etter en kort intro er den eneste gjenværende axolotlen ekstremt hevngjerrig, og med et våpen i hånden setter den seg fore å drepe. Som i de fleste spill i sjangeren er et nivå tilfeldig, og du må holde pusten, unngå fiendtlige prosjektiler og tømme hvert rom for dem før du får en kiste med en belønning og kan gå videre til neste nivå. Noen ganger får du flere baner å velge mellom, med et ikon over som viser hva slags belønning du kan forvente når du tømmer neste rom i skattekisten som faller ned når rommet er ferdig.

Så langt føles alt tradisjonelt. Du dør ofte, og hver gang dette skjer, vender du tilbake til The Pond, spillets hub-verden. Denne utvides etter hvert som spillet skrider frem (med nye dødsfall), og snart åpner det seg små butikker, og du kan også samle inn axolotl-babyer som du kan avle på. Det er et fint avbrekk mellom hvert nytt forsøk, selv om det ikke er så mye å glede seg over.

Vel tilbake i kaoset løper du rundt, skyter med våpenet ditt som du kan sikte i en sirkel og plukker opp nye våpen og evner. Alt er veldig enkelt både når det gjelder grafikk og spillmekanikk. Når det gjelder førstnevnte, er det ikke så mye å hente. Pikselgrafikken er koselig, selv om den føles litt enkel. Enkelte ting, som å ta vare på de innfangede axolotlene, har en sekvens som føles litt for "fem minutters arbeid i Paint". På samme måte er rommene på banene litt for like, selv om de skifter miljø når du dreper sjefen som venter på slutten av hvert nivå. Musikken er også litt for skingrende og irriterende etter min smak.

Spillmekanikken er også veldig enkel. Du kan bære to våpen, og du får av og til evner som blir værende under det såkalte "runnet" ditt, og du kan også kjøpe noen permanente, selv om det tar litt for lang tid å skaffe seg disse. Spillet blir ganske kjedelig i lengden, og små doser spilling ble foretrukket av undertegnede, men det føles som om muligheten til å oppgradere tar litt for lang tid. Hvis du er utrolig god i denne typen spill, spiller dette selvfølgelig ikke så stor rolle, men jeg skulle gjerne ha kunnet oppgradere salamanderen min permanent litt raskere. I tillegg føles hvert nytt forsøk ganske identisk med det forrige selv om rommenes utforming endrer seg litt, men man faller fort inn i et mønster der det føles veldig likt hele tiden. Noe som bør få litt ekstra positiv vurdering på slutten av teksten er fiendene, som jeg liker designet på. Alle slags ender, krokodiller, vaskebjørner, rotter og andre ting prøver å drepe deg, og jeg liker hvordan skjermen er fylt med disse sprø skurkene som du må beseire.

Den enkle konklusjonen og denne tekstsammendraget er at jeg har det gøy når jeg spiller, men det er også litt tynt på innhold og blir ekstremt repetitivt ganske raskt. Jeg har slitt med litt vingling angående karakteren, men føler at jeg likevel har landet på at det er et greit spill til slutt. Hverken mer eller mindre.