Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Alice: Madness Returns

Alice: Madness Returns

Alice er tilbake i sitt forskrudde Eventyrland, armert med slakterkniv og pepperkvern. Vi har testet Alice: Madness Returns...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Da jeg var seks år gammel stiftet jeg bekjentskap med Alice i Eventyrland. Alice fra Disney-filmen, som omga seg i en surrealistisk verden med snakkende larver og levende kort. En magisk, fargerik og frydefull verden, med det ene obskure lysglimtet etter det andre. Jeg var bergtatt.

Noen år senere fikk jeg se den lille og uskyldige jenta i en blodigere (og dermed mindre uskyldig) drakt. Ei jente som saumfarte et Eventyrland jeg ikke kjente igjen med blodtørste never og en slakterkniv som lignet på den vi hadde i kjøkkenskuffen. Jeg møtte American McGee's Alice - en mørk og dyster versjon av den fantasirike eventyrheltinnen til Lewis Caroll.

Og det var, på flere punkter, et helt unikt og grotesk eventyr. Alice led etter en livstruende brann, som tok livet til begge hennes foreldre. Ungjenta ble sendt til asylet, og flere år senere havnet hun i sin egen forskrudde versjon av Eventyrland. Designet reflekterte hennes herlig makabre sinnstilstand, og med oppfølgeren Alice: Madness Returns har det bare blitt skumlere.

Alice: Madness Returns
Det er et drøss av skumle og eksentriske personligheter i Alice: Madness Returns. Denne karen er langt fra den verste.
Dette er en annonse:

For mange plattformer med for lite utfordring
11 år har gått siden American McGee's Alice (som for øvrig er inkludert når du kjøper Madness Returns). Siden den gang har Alice vært så mye på asylet at inngangspartiet burde hatt svingdør, mens hun har blitt tatt hånd om av en noe luguber psykolog. Minnene om brannen jager fremdeles i hjernebarken, og etter flere år i terapi faller hun tilbake til Eventyrland, som blir ødelagt av et fandenivoldsk tog uten endestasjon. Her begynner jakten på både minner og hevn, akkompagnert av en sylskarp kniv.

Ved første øyekast minner Alices gjenreise til Eventyrland mest om et actionfylt hack'n slash. Likevel ligger hjertet til Alice ligger i plattformbruken, som tar sted over roterende dominobrikker, stampende blokker og størknede væsker. Alice har også mulighet til å krympe seg selv, som vil si at man ser skjulte plattformer og hint markert i lilla kritt. Disse er usynlige i vanlig størrelse, selv om man kan gå på dem uten å være krympet.

Plattformelementene høres i utgangspunktet spennende ut, og det er de - i små doser. Spillmekanikken i Alice går så til de grader ut på å komme seg fra plattform til plattform at man kjeder seg etter første kapittel. Det er én ting at designet er visuelt spennende, men når det gjentar seg hver gang man kommer til en ny plattform er det ikke nok til å holde meg engasjert.

Alice: Madness Returns
Man kan sikte med pepperkvernen ved å trykke inn den høyre kontrollstikken. Det vil si at du kan skyte ned blant annet grisesnuter, som viser nye plattformer så fort de er skutt ned.
Dette er en annonse:

Uinteressant kampsystem
Som hjelp på slakterferden har Alice fire våpen: en stav med et hestehode til å slå med, slakterkniven, en pepperkvern ladd med pepperammunisjon og en tekannekanon. Disse kan oppgraderes ved å samle melketenner, som er spredd vidt over alle brettene. Selv følte jeg ikke at jeg trengte å oppgradere med særlig kløkt, da alle våpnene er mer enn bra nok mot de mange fiendene man møter. Når rivalene er dumme som høns trenger man strengt tatt ikke mer enn en sløv slakterkniv uansett.

For selv om fiendene er mangfoldige og varierte er de enkle å hanskes med. En trehodet banditt som skyter ildskudd? Null problem - de reflekterer du tilbake med paraplyen. En tekanne som spruter varm te? Ikke verre enn å rulle unna og skyte mot dets ildrøde øye. Jeg har ikke sett maken til enkelt kampsystem på lenge, da du klarer deg unna de fleste situasjoner ved å dra en unnvikelsesmanøver. Når jeg ser tilbake på det er det ikke mangelen på våpen som er problemet, heller - det er måten man bruker dem på som ødelegger flyten. Klart det er morsomt å skyte øyenstikkere med en pepperkvern, men det fungerer mest som en gimmick når ingen av våpnene holder på interessen. Når man har lite liv går man attpåtil inn i en Hysteria-modus, som farger alle omgivelsene i svart og hvitt mens blodet spruter. I denne modusen er Alice usårbar, og med en gang du havner her mister eventyret ethvert snev av utfordring.

Alice: Madness Returns
Fiendene i Alice: Madness Returns er ikke noe særlig å skryte av. Her er Alice på vei til å reflektere et angrep med paraplyen, som brukes så godt som hele tiden gjennom spillet.

Hvor var sjefsfienden, sa du?
Det hjelper ikke at ingen av de fem kapitlene kommer med en sjefsfiende. I slutten av første kapittel, som tok om lag fem timer å fullføre med høyeste vanskelighetsgrad (som ikke var særlig utfordrende da heller) forventet jeg et slag av dimensjoner. Jeg ville bekjempe den gigantiske maskinfienden som stod foran meg, og deretter partere både kaninen og rottefruen som styrte den. Men neida - det tok Hattemakeren seg av for meg, og jeg ble sittende igjen med en måpende mine mens han fratok meg all voldslyst.

Det ville for øvrig ikke vært et problem, såfremt de ikke brukte sjefsfiendene som hovedmål for hvert kapittel. Da forventer man strengt tatt et vanskelig oppgjør, som skal være utfordrende og få de små grå til å arbeide knallhardt. Men når det fratas deg på den måten føler man at all slaktingen og hoppingen er forgjeves, da du aldri får den siste, tilfredsstillende kampen som lønn for strevet.

Alice: Madness Returns
Designet i oppfølgeren er like lekkert og dystert som det vi så i American McGees Alice, men det lider av tidvis trege teksturer og for mange usynlige vegger.

I overkant langt
Som nevnt er det fem kapitler i Alice: Madness Returns. Her får man forskjellige hovedfiender for hver passasje, som står i stil til verdenen man utkjemper slagene i. Spilletiden kommer selvfølgelig an på vanskelighetsgraden, men om du varierer mellom medium og høy grad er det snakk om nesten 20 timer. Det er åtte timer for mye. Kampsystemet og plattformelementene er så begrenset at det er umulig å holde interessen hele tiden, til tross for alle samlingene med minner, flasker og lignende man plukker opp underveis.

Hver gang kapittelet kulminerer får vi servert en milelang video, som i all rettferdighet ser veldig pen ut. Men det er alt jeg får ut av det - at det er pent. Særegent. Unikt designet. Og så videre. Jeg vil gjerne nå klimakset i slutten av kapitlene, men det får jeg aldri lov til. De åtte unødvendige timene kunne med fordel vært fylt med andre fiender og mer utfordrende plattformvarianter.

Like gal i virkeligheten
I mellom hvert av kapitlene får vi spille med Alice i virkeligheten. Det vil si i en liten, engelsk småby med brosteinsgater og dystre smug. Her kommer alle de skumle, dystre personlighetene frem i full blomst, uten å bære monokler eller gigantiske hatter.

Selv om Alice gjør lite i disse partiene er det definitivt mer personlighet i dem enn i hele hennes mentale galehus til sammen. Det er kanskje litt for mye av det gode til tider, selv om jeg virkelig nyter godt av galskapen når det gjøres med litt tilbakeholdenhet. Flere av partiene i Hatter's Domain var tilfredsstillende, fordi jeg virkelig måtte tenke over hvordan jeg skulle manøvrere meg frem. Alice mister mye av piffen etter tredje kapittel, da jeg begir meg ut på en slakterismørje uten mål eller mening.

Nydelig design, dårlig grafikk
American McGees Alice fikk kultstatus på grunn av sitt særegne design. Det var spennende, dystert og altoppslukende, og så mørkt at man nesten ikke kunne plassere seg i landskapet. Og det er det definitivt i Alice: Madness Returns også. De forskjellige kapitlene er designet med respekt og omtanke for Lewis Caroll og hans mange fantasifigurer, og er intet annet enn en fryd å lete seg gjennom.

Dessverre ødelegges dette av et utall usynlige vegger. Hvert eneste kapittel er fylt til randen med irriterende øyeblikk på grunn av dette, og i 2011 er det helt ubegripelig at det skal være umulig å navigere seg frem i helt åpenbare ruter. I Alice: Madness Returns kan jeg ikke engang gå inn i ødelagte tekopper i krympet form, selv om døren bokstavelig talt står vidåpen. Jeg fikk samme følelse her som jeg fikk av Medal of Honor, som gang på gang serverte vidstrakte slagmarker med designelementer man aldri kunne bruke til noe. Det blir så altfor mye pynt, uten å ha noen funksjon. Det er som potpurri på badet eller gardiner i et vindu som allerede har blendegardiner. Det er unødvendig.

Alice: Madness Returns
Alice har lært av Mario, og flyr ved å hoppe på sopper eller luftventiler. Luftventilene er det eneste som minner svakt om gåter i spillet, selv om det eneste man må gjøre med dem er å dra i spaken. Gåten ligger i hvor de ligger, og hvor lang tid det tar å finne dem.

Heldigvis er både lyddesign og stemmeskuespill av ypperste klasse. Cheshire Cat er akkurat så slu i målet som man forventer, og Hattemakeren er herlig morbid idet han inviterer opp lik til teselskap. Det samme gjelder både psykologen og de andre figurene i byen, som alle innehar sin helt egne personlighet. Lydsporet er perfekt designet til kulissene, og beriker stemningen betraktelig.

Konklusjon
Jeg hadde virkelig gledet meg til Alice: Madness Returns. Men dessverre er det så altfor mye her som ikke er nødvendig. Usynlige vegger, kjedelige fiendekamper og for mange plattformelementer gjør reisen gjennom galehuset til en heller flat affære, der man mister lysten til å kjempe og oppdage. For det er så mye potensiale her, da spesielt i det begrensede brettdesignet, at jeg får lyst til å skrike like høyt som Hjertedronningen. Det er ingen tvil om at Alice: Madness Returns er verdt en kikk, men om det er verdt hele 549 kroner? Det er jeg usikker på.

Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
Alice: Madness Returns
06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Lekkert design, gode personligheter, nydelig stemmeskuespill
-
Rotete, usynlige vegger, repeterende brettdesign, for mye plattform uten nok ting, ingen sjefsfiender før siste kapittel
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

Alice: Madness ReturnsScore

Alice: Madness Returns

ANMELDELSE. Skrevet av Line Fauchald

Alice er tilbake i sitt forskrudde Eventyrland, armert med slakterkniv og pepperkvern. Vi har testet Alice: Madness Returns...



Loading next content