Korridoren foran meg er mørk. Røyk siver ut fra maskineriet på veggene og legger seg som et hvitt teppe over det kalde metallgulvet. Et ødelagt reklameskilt blinker av og på, og i brøkdelen av et sekund ser jeg at veggene er dekket av blod, før alt blir svart igjen. Jeg tenner et nødbluss, og de døde ansiktene rundt meg lyser opp. De røde gnistene spraker idet jeg beveger meg fremover, men jeg hører likevel dunket fra ventilasjonsanlegget over meg. Jeg finner frem bevegelses-sensoren, og i samspill med en pipelyd blinker en prikk opp foran meg på skjermen. Jeg er ikke alene. Prikken kommer nærmere, og jeg sniker meg inn i kontoret til høyre og kaster meg under et skrivebord. Jeg trekker pusten før jeg forsiktig ser ned på skjermen igjen, og oppdager at prikken er rett utenfor døren. Der blir den et øyeblikk, før den blinker saktere og deretter forsvinner helt. Jeg samler motet og er i ferd med å forlate gjemmestedet mitt, før en grusom hvesing avslører at romvesenet er i samme rom som meg. Jeg lener meg bakover og holder pusten idet en enorm, svart hale dingler ned fra skrivebordet. Den glir bortover kanten, før den faller ned på gulvet og åler seg vekk som en slange. Jeg tar sjansen på et åndedrag, og plutselig griper lange, tynne fingrer rundt halsen min og kaster meg i veggen, og før jeg vet hva som skjer er jeg ansikt til ansikt med tanngarden fra helvete, et slevende gap som åpner seg og skyter en mildt sagt mannevond tunge gjennom kraniet mitt. For en vanvittig deilig følelse.
Det er tydelig at utviklerne har hentet inspirasjon fra den originale filmen, og ikke James Camerons testosteronfylte mannefest av en oppfølger. Et godt valg. Den klaustrofobiske og desperate følelsen av å være innesperret på en romstasjon mens du blir jaktet på av et livsfarlig monster er hele tiden tilstede. Du er nemlig aldri trygg i Alien: Isolation, og døden kan finne deg på et øyeblikk. Du spiller som Amanda Ripley, datteren til Ellen Ripley. Femten år etter morens forsvinning og ødeleggelsen av Nostromo, får Amanda muligheten til å avdekke sannheten ved å reise til en romstasjon kalt Sevastopol. Sevastopol er en romstasjon av samme kaliber som Nostromo, og det føles virkelig som jeg vandrer rundt i områdene fra filmen. Områdene er utrolig detaljerte, og post-it-lapper med forskjellige beskjeder dekker hyllene, skapene er fulle av bursdagskort og bilder fra erotiske magasiner, og under skrivebordene er det klistret gamle tyggiser. Alt dette styrker illusjonen om at dette er et ekte sted som en gang var fullt av liv, noe som fremhever hvor tomt og ensomt det er her nå. Det at det føles ensomt i de tomme korridorene ombord Sevastopol betyr dog ikke at jeg er alene.
Romstasjonen er blitt en gigantisk labyrint hvor overlevende i sin paranoide mentalitet skyter først, og stiller spørsmål etterpå. Androidene er ikke spesielt vennlige, de heller. Det er opp til deg om du vil ta opp kampen eller unngå en eventuell konfrontasjon, men når den største trusselen ombord nærmer seg, er det bare en ting å gjøre; gjemme seg.
Amanda har noen effektive redskaper til å hjelpe seg gjennom marerittet. Står en gruppe tungt bevæpnede individer mellom deg og ditt mål? Kast en Noise Maker inn i mengden, og observer mens alt bråket tilkaller et sultent monster. I mørket kan både lommelykt og nødbluss komme godt med. En elektrisk stav og en revolver kan være praktisk mot en fiendtlig androide, men er håpløst mot romvesenet. Avfyring av skudd kan også tiltrekke skapningen, så ha det i bakhodet. Amanda erverver seg en flammekaster som kan skremme bort romvesenet, men den har lite ammunisjon og vår alles kjære kommer alltid tilbake.
Alien: Isolation har også et veldig effektivt virkemiddel i alternativet "Noise Detection", som gjør at Kinect registrerer høye lyder i rommet hvor du spiller. Dette gjør at om du bråker, så hører fiendene i spillet deg. Jeg hadde Noise Detection aktivert gjennom hele spillet, og opplevde flere ganger at jeg gispet når romvesenet plutselig dukket opp foran meg når jeg skjulte meg i et skap, og at det derfor hørte meg, rev opp døren og spiddet meg med halen sin. Det er som om romvesenet hører meg, ikke bare en karakter jeg spiller, og jeg føler meg veldig utsatt. "In space, no one can hear you scream." Riktig, med mindre du har Kinect.
Romstasjonen Sevastopol er en enorm sandkasse, og du kan gå hvor du vil. Jeg fikk nesten litt Metroid Prime-vibber da jeg gikk tilbake til områder hvor jeg tidligere hadde vært, og rom som hadde vært avsperret kunne nå blitt åpnet fordi jeg hadde det rette redskapet, som skiftenøkkelen, hacke-maskinen eller blåselampen. Granskning av alle kriker og kroker anbefales, siden livsviktige ressurser som batteri til lommelykten eller de nødvendige delene til en ny helsepakke kan ligge rundt omkring. Bare ikke let for lenge, da du ofte kan få selskap...
Og det er de øyeblikkene Alien: Isolation handler om. Måten tiden stopper opp når en luke i taket åpnes, og den skrekkelige skapningen heiser seg ned og treffer gulvet med et tungt dunk. Nå begynner nok en adrenalinfylt og berusende lek av katt-og-mus. Hvert eneste møte med romvesenet føles som en ny, velregissert scene fra en klassisk skrekkfilm. Musikken er en sømløs del av opplevelsen, og handlingen som foregår på skjermen reflekteres i et imponerende, dynamisk lydspor. Det eneste som trekker ned er at det kan bli litt repetetivt til tider, og jeg vil heller tungekysse en Xenomorph enn å lide meg gjennom mer pinlig lip-sync, men dette er bare småpirk i det store bildet. Alien: Isolation er ikke bare et Alien-spill. Det er Alien-spillet fansen har ventet på.