Aliens vs Predator

Nok en gang får vi et gjensyn med Colonal Marines, Xenomorphs og Predators, og de er alle klare for kamp. De tre kampanjene gir oss vonde, uhyggelige og skremmende historier som flettes inn i hverandre. Soldatene vil hjem, Aliens er fanget i labratorier og Predators blir angrepet fra alle kanter. Vi blir presentert for historier der alle artene opplever samme håpløshet, sinne og urettferdighet. Alle er mot alle, og det er umulig å spille gjennom uten å føle en viss aggresjon idet du blir beskutt, dratt langs bakken eller hogd i hjel. Det er jo ikke din feil - du følger jo bare ordre.

Historien er satt 30 år etter Alien 3, der alle møtes på planeten BG-386. Som et startskudd for kampen invaderer menneskene et Alien-tempel hvor Weyland, mannen bak Weyland-Yutani AS, danner en forskningskoloni. Beskyttet av sine soldater og androider setter han Aliens i lenker, mens han kun slipper dem løs for å la dem gyve løs på uskyldige forsøkskaniner. Midt i det hele opplever Predators at hjemmet deres er invadert, der Aliens reproduserer mens soldatene dreper.

På grunn av historiens fremtidsperspektiv får alle artene en jevn sjanse mot hverandre. Menneskene har oppgradert våpenteknologi og rustninger, Aliens sniker seg innpå med syreblod og angrepsteknikker du umulig kan matche, mens Predators er sitt sedvanlige, overteknologiske selv. Man er hverandres koldtbord, der lite eller ingenting overlates til fantasien idet ryggrader svaier i luften og hoder blir kappet av. Det er drastiske tilstander, og volden er alt annet enn enkel og delikat. Her er det aggresjonen og sinnet som styrer, og du blir nærmest følelseskald i de virkelig store stormangrepene.

Det er tydelig at Rebellion har jobbet mye med grafikken. Med en ny grafikkmotor i ryggen får vi absolutt valuta for pengene - det hele er dystert, mørkt og skremmende. Man får gysninger på huden idet du lusker rundt i de dårlig belyste gangene. Med unntak av bevegelsessensoren på kompasset er det nærmest umulig å se hvilke fiender som lusker langs krokene. Man hører artene puste deg i nakken, og du møter ofte på tilfeller der det er klin umulig å gjøre noe annet enn å løpe. Til og med løpesekvensene blir fryktinngytende på grunn av mangelen på sikt og lys, og uten våpen har du så å si ingen sjanse. Stemningen i spillet er upåklagelig med sine bekmørke bygninger, dystre huler og frodige jungler. På grunn av detaljarbeidet som er lagt i enkelte deler av spillets omgivelser er det alltid noe som gjemmer seg bak, foran eller over deg, og det øker angstfølelsen med flere hakk.

Med på å underbygge atmosfæren er de mange særtrekkene til artene. Mens Alien-blodet sitter som syre på kroppen, er Predators' stealth-maskering til like stor trussel som det var forrige gang. De flokker seg på deg, og skyr ikke døden for fem øre. I flere sekvenser kommer titalls parasitter brasende mot deg, og om du befinner deg i jungelen uten noe annet enn en hagle er det i grunn bare å beine vekk.

Som Predator er du aldri foruten de fastmonterte bladene på håndleddene. De sylskarpe knivene er alltid klare for Trophy kills, og du kan samle på både kranier og ryggmarger for å få ekstra poeng. Du fungerer som en uendelig tank av energi, og tåler mye skade ettersom du healer deg med jevne mellomrom. Våpenrekken hjelper deg stort både i nær- og avstandskamp, og i tillegg til bladene har du laserpistoler og en sylskarp bumerang-aktig gjenstand montert på skuldrene.

Sistnevnte er blant de mest effektive og dødelige våpnene tilgjengelig, da det gjør det enklere å drepe flere fiender om de står på linje. Til gjengjeld går det sakte for seg når Predatorene skal bevege seg, men dette er i grunn ikke noe stort problem da de forskjellige synsmodusene hjelper deg å få øye på hva som skjer rundt deg.

Som Xenomorph er du imidlertid den raskeste av artene. I terrenget er mørket din beste venn, og mens du løper som aldri før kan du se de forskjellige artene gjennom vegger ved hjelp av forskjellige farger. På grunn av deres skjøre oppbygning, som er ekstremt følsom for ild, krever hvert eneste angrep i Stealth-modus god timing og perfeksjon. Selv om du kan klatre på alle overflater og angripe fra nesten alle vinkler, vanskeliggjøres dette av kameraføringen som ofte ødelegger det som kunne vært en enkel overføring fra overflate til overflate.

Som Marine får du ikke alle disse fordelene. Til gjengjeld har du ofte hjelp av leder Tequila og resten av troppen, der du får klare og konsise instrukser fra teamlederen. Men du har ingen overteknologiske evner. I stedet har du menneskelige bevegelser og reaksjoner kombinert med noen mektige våpen. Ved hjelp av en Pulse Rifle har du en bedre sjanse til å virkelig drepe de rundt deg, siden motstanderne sjelden kommer alene.

Det er alltid mye som skjer rundt deg, og til tider blir det i overkant hektisk siden du er omgitt av bevegelse fra alle kanter. Lampene går av og på, pipelydene fra bevegelsessensoren maser hull i hodet på deg og du hører lange, hvesende hiss i det fjerne. Når det plutselig kommer et slag i siden er det bare å helgardere seg, såfremt du er utstyrt med mer enn ei hagle - da er det egentlig bare å starte om igjen med en gang.

Kampsystemet i Aliens vs Predator er dessverre ikke like tilfredsstillende som jeg hadde håpet på. Det oppleves til tider som overkant tilfeldig, som kan ha noe å gjøre med det litt rotete kontrollsystemet. Spesielt for Predators er kontrollene vanskeliggjort, da du ofte bare trykker i håp om å treffe noe som kan hjelpe deg i kampen. Det er ikke like oversiktlig når du rykker ut i kamp, og det kan til tider skape problemer.

Jeg savner noe av sjarmen fra de tidligere spillene. Soldatene er ikke like utbygde som jeg hadde ønsket, og bærer ingen preg av å være noe annet enn en helt vanlig soldat. Med unntak av våpnene er det lite som gir deg et spesielt kjennetegn. Aliens er heller ikke like voldelige som de kunne vært, og jeg ville likt å se flere angrepsmuligheter og variasjon i kampsystemet.

Sett bort ifra dette får du et spill som er spekket med vanskelige oppdrag, der strategi, bevegelse, vinkling og flaks har alt å si. Du føler atmosfæren på kroppen, og animasjonsarbeidet som er lagt i spesielt Aliens er intet annet enn nydelig å se på. Lyden gjør mye av stemningsarbeidet, da skrik og hvesing fra alle kanter gjør det vanskelig å vite hvem du står ovenfor. Sammen med en god flerspillerdel med rankingmuligheter og utfordrende oppdrag er det en god motvekt til 2007-spillet, og Rebellion fortjener absolutt ros for å ha gjenopplivet serien så til de grader som de har gjort.

Det er nytt, skremmende, hektisk og taktisk. Skrekkongene er tilbake, skumlere og mer groteske enn noen gang. På tide, mener jeg, idet jeg belager meg på flere søvnløse netter etter skytemaratonen.