Aliens vs Predator

Vinden suser i jungelen. Idet du entrer en mørk og lunefull del av skogen, føler du vinden gufse langs huden. Blant trærne henger døde Marines, og du aner med en gang at noe ondt lusker rundt i jungelen. Klaprelyder høres i det fjerne, og for hvert skritt du tar, vet du at du snart vil befinne deg i angrepsposisjon. Det klaprer litt til, og plutselig befinner du deg midt i en skrekkelig kamp mellom liv og død, himmel og helvete. Noe eller noen vil drepe deg. Og det nå.

Historien har samme innfallsvinkel som vanlig: de tre rasene har nok en gang havnet på samme sted, og de er alle ute etter ofre. Hver av rasene oppfører seg som kjent forskjellig; mens Predators opererer i mørket med høymoderne skytevåpen, forsøker de menneskelige Marines å matche med forskjellige våpen av langt under samme kaliber. Aliens har derimot en helt annen kampstrategi. Med større fokus på nærkamp og kroppskontakt sniker Alienene seg innpå, og klatrer veggimellom til den får tak i sitt bytte. Det er råe, udiskutable tilstander. Vi er i krig.

Det bør nevnes at spillet i likhet med sine forgjengere inneholder en god porsjon vold. Spillet ble bannlysts i Australia, og det er ikke uten grunn. Her blir hoder revet av så ryggraden dingler i luften, og haler spidder brystkasser - man skal ikke tulle med disse vesenene. De ovennevnte drapsmetodene er spillets Trophy Kills, og er tilgjengeliggjort for både Aliens og Predators. Voldsfaktoren på disse drapene er høy; det er tydelig at Rebellion har latt seg inspirere av filmene i større grad nå enn før idet blodet spruter ut av brystkassa på en intetanende Marine. Idet jeg slenger et av Alien-bena mine i trynet på en overrasket Marine for et stealth kill, tenker jeg at 18-årsgrensen er helt på sin plass. I samme øyeblikk har benet mitt boret seg gjennom kraniet og ut på baksiden, og på bakken etterlater jeg meg nok en menneskeskrott. Det er godt å være tilbake.

Man finner imidlertid fort en forståelse rundt hvorfor Aliens og Predators er så bestemte på å gjøre drapene så ekstreme. Som Alien blir du og din familie tatt til fange av forskere for eksperimentering, og nedlåst i stramme lenker blir du nummerert og forsket på. Etter et slikt liv er det ikke rart man føler et visst rømnings- og hevninstinkt når muligheten byr seg.

Som nyvoksen Predator mottar du en nødsamtale fra de eldre, der anarkiet på planeten umiddelbart blir klargjort for skapningen. Idet dine brødre faller døde som tunge regndråper i landskapet rundt deg, blir det din oppgave å trykke på selvdestruksjonsknappen for å unngå at menneskene skal stikke av med teknologien deres. Det er ikke rart du er forbanna.

Som kjent har Predators mulighet til å gjøre seg usynlige for mennesker - en klar fordel i deres rettferdighetskamp. Dette elementet blir likevel mer eller mindre uviktig med en gang Aliens er i nærheten eller når du beveger deg, da du umiddelbart blir synlig igjen. Derfor blir angrep fra langt hold et godt alternativ, og vi får nok et kjært gjensyn med laserkanonen fra forgjengerne. Soldatene blir livredde, og Aliens er sjanseløse mot deres overteknologiske våpen.

De har alle drapsrett, men det er fremdeles i overkant dramatisk å se en ryggrad svaie fritt i vinden.

Marines er utstyrt med våpen og bevegelsessensor i den svært så vanskelige krigen. I soldatenes åpningssekvens våkner du forvirret i mørket, forlatt av troppen din under et strømbrudd. Bevegelsessensoren blir derfor til stor hjelp, ettersom lommelykten ikke gir deg særlig overblikk. Høyst nødvendig når store farer lurer rundt hvert eneste hjørne.

Det er mye å glede seg til i dette spillet. Omgivelsene er stemningsfylte og realistiske, og det hele ser ganske lovende ut. Det virker som at det er mye skremsel og grøss igjen i Rebellion, og jeg gleder meg til å se hva de har prioritert i det nye spillet.

Kjør skrekk!