Ancestors: The Humankind Odyssey

Navnet Patrice Désilets sier kanskje ikke så mye, men arven hans er noe selv de med lite spillinteresse kjenner til. Désilets regnes nemlig som en av skaperne av Assassin's Creed, og sto bak de tre første spillene i serien før han og Ubisoft skilte lag i 2010 etter Assassin's Creed: Brotherhood.

Siden den gang har det vært nokså stille fra Désilets' side. Prosjektet 1666: Amsterdam som ble utviklet i samarbeid med THQ gikk dukken da selskapet var bankerott i 2013. Prosjektet ble ironisk nok kjøpt opp av Ubisoft og kansellert, noe som satte i gang en treårig prosess hvor Désilets kjempet for å få tilbake rettighetene til prosjektet. Noe måtte han imidlertid finne på i mellomtiden, og i 2014 ble studioet Panache Digital Games etablert. Nå er deres første spill omsider klart, og konseptet bak Ancestors: The Humankind Odyssey er like grandiost og ambisiøst som man skulle forvente av skaperen av Assassin's Creed.

Mens snikmorderspillene har brakt spillerne til et bredt utvalg av epoker og lokasjoner i menneskehetens historie, skal vi denne gangen mye lengre tilbake. I Ancestors: The Humankind Odyssey spiller du nemlig menneskehetens forfedre lenge før det i hele tatt fantes noe som het Homo sapiens. Her skal du til den afrikanske jungelen for ti millioner år siden, og målet er intet ringere enn å videreutvikle stammen med hominider slik at de kan klare seg enda bedre og videreføre slekten. Er du ekstra dyktig kan du til og med utvikle hominidene raskere enn vår egen historie, men passer du ikke på vil arten dø ut og menneskeheten være en saga blott før den i det hele tatt har begynt.

Evolusjon er, som de fleste vet, en svært langsom prosess. Dataspill er på sin side noe som går fort og krever øyeblikket feedback for å holde på spilleren. Med andre ord står de to som rake motsetninger. Dette innebærer at et spill hvor evolusjon er hovedingrediensen blir nødt til å inngå noen vitenskapelige kompromisser. Evolusjonære sprang som bruken av redskaper, gå på to bein og kommunikasjon mellom artsfrender går betydelig raskere enn det som er forsvarlig å skrive om på en biologieksamen. Rent pedagogisk er det ikke dermed gitt at dette er spillet man vil ty til for å lære hvordan evolusjon faktisk fungerer, men det er heller ikke målsettingen for spillet. Målet er å vise hvordan evolusjonære prosesser fungerer, hvor spillmediet er verktøyet for å vise dette frem.

Våre forfedre hadde ingen som kunne fortelle dem hvordan de skulle utvikle seg, og dette brukes også som en mekanikk i spillet. Her overlates du i stor grad til deg selv, noe utviklerne understreker i åpningen ved å skrive «Good luck, we won't help you much.» Dermed blir du sittende de første timene og klø deg i hodet mens du grynter fra deg noen uforståelige lyder mens du prøver å finne ut hva i huleste du skal gjøre. Her balanserer spillet på en knivsegg. På den ene siden er det positivt når spill ikke holder deg i hånda, men lar deg utforske og finne ut av tingene selv. Samtidig er dette ingen unnskyldning for å la være å skape gode, kreative og intuitive designløsninger. Skillelinjen mellom latskap og pedagogisk design er hårfint, og her befinner utviklerne seg altfor ofte på feil side av linjen. Bare en så enkel ting som å forklare hva de forskjellige HUD-elementene betyr må man lete lenge etter for å finne, selv når man velger å spille med full opplæring på.

Noen vil si at den bratte læringskurven og manglene på veiledninger bare er med på å understreke spillets premiss - evolusjonen er beinhard og nådeløs, og bare den sterkeste overlever. Det kan godt hende, men igjen er spørsmålet om det fungerer særlig godt i spillsammenheng. Et spill skal tross alt ikke bare være kreativt og lærerikt, det skal også være underholdende å spille. De første timene av Ancestors er langt ifra underholdende, tvert imot oppleves de som fryktelig frustrerende.

Sakte men sikkert går frustrasjonen imidlertid over i en slags meditativ gjentakende prosess. Det blir noe rutinemessig å følge reisen til primatene (som jeg selvfølgelig gir aperelaterte navn som Donkey, Diddy, Cranky, Dixie, Lanky, Funky og Winston). Etter noen timer får man god nok dreis på livets sirkel: Spise, sove, pare seg, få avkom og deretter bære rundt på avkommet for at de skal observere og lære av det jeg gjør. Det er nesten som man hører Elton John, Tim Rice og Hans Zimmers musikk i bakgrunnen. Mufasa ville vært stolt.

For å videreutvikle klanen din har du et evnetre, og det er her evolusjonens mekanismer kanskje best kommer til syne i spillet. Det hele bygger på «ape se, ape gjøre»-prinsippet, hvor du bærer rundt på ungene dine mens du gjør alt fra å spise og drikke til å forsøke å gå på to bein. Gjennom observasjon, herming og gjentakelse dannes det nye nevroner i hjernen, og ved å styrke disse nevronene videreføres de til neste generasjon. Dermed vil man etter et par slektsledd ikke lenger trenge å lære alt på nytt, fordi visse vaner og evner er videreført i hjernens nevroner som igjen er overført via DNA-et ditt. Igjen snakker vi om en vitenskapelig forenkling, men det illustrerer evolusjonens prinsipp på en svært pedagogisk måte.

Den største utfordringen med spillet er imidlertid å skape noe moro ut av den svært saktegående evolusjonsprosessen. Her er vi egentlig inne på det største problemet, for i bunn og grunn blir Ancestors veldig fort gjentakende og litt kjedelig. Uten noen særlig historie eller annet overordnet mål enn å videreutvikle arten er det begrenset hvor moro det er å lære seg nye evner og utforske den afrikanske jungelen for å finne nye habitater. I det minste er det moro å svinge seg mellom trærne og unngå jungelens mange farer, men selv dette har en begrenset underholdningsverdi i lengden.

Det merkes også at Panache Digital Games er et nytt og bare passe stort studio. Spillet imponerer ikke nevneverdig på det grafiske området, og til tider føles det nesten som at Désilets fortsatt henger litt igjen i forrige konsollgenerasjon. Dessuten er det flere små kvalitetsdetaljer som trekker ned, for eksempel at man ikke kan hopper over filmsekvenser. Babyapekatter er søte, men man blir litt lei av å se den samme filmsekvensen hver bidige gang en ny en blir født.

Ancestors: The Humankind Odyssey er definitivt ikke et spill for alle. Mangelen på vilje til å hjelpe spilleren med å komme i gang skaper mye frustrasjon i starten og vil fort støte fra seg mange spillere. Fraværet av historie og noe annet hovedmål enn å utvikle arten videre gjør også at spillet vil føles fremmed for spillere som liker ting med mer futt og apestreker. For en nysgjerrig Nils og to der ute vil spillet likevel ha noe å by på med sin semi-pedagogiske tilnærming til evolusjonens prinsipper. Den åpne strukturen som krevet at man selv utforsker det spillet har å by på vil unektelig også appellere til noen. Bare ikke forvent at dette evolusjonsspillet skaper en revolusjon.