Anders anbefaler Trine: Ultimate Collection

Trine er kanskje ikke den første spillserien som dukker opp når du tenker på plattformspill, men det har den egentlig god grunn til å være. Serien er utviklet av den finske indieutvikleren Frozenbyte og består per nå av fire spill. Alle disse fire spillene er inkludert i Trine: Ultimate Collection, som du nå finner til fillesummen 144kr på PS Store, 138kr på Steam eller litt stivere 459kr på Switch. Uansett hva du måtte betale er Trine: Ultimate Collection vel verdt investeringen, særlig om du er tilhenger av 2D, sidescrollende plattform- og puzzle-spill. Og jeg skal fortelle deg hvorfor.

Det første Trine-spillet ble lansert til PC i 2009, senere også til PlayStation 3. Det virker tilsynelatende som et ganske alminnelig sidescrollende plattformspill, men det har noen helt egne særtrekk. Spillet finner sted i en fantasifull middelalderverden og introduserer oss for tre ulike karakterer. Amadeus er en smånervøs trollmann som strever med å lære seg en spesifikk ildkuleformel. Zoya er en slu tyv med en forkjærlighet for skatter og edelstener. Så har vi Pontius, en standhaftig ridder som er fast bestemt på å beskytte kongedømmet sitt, koste hva det koste vil.

Det at hver av disse karakterene har sine egne personligheter er vel og bra, men det er det faktum at de også har helt unik spillestil som virkelig er essensielt. For i Trine må du til stadighet bytte mellom disse karakterene for å komme deg forbi hindringene som venter. Dette kan være alt fra flytende lava, svingende økser, hissige monstre eller store høyder. Dette gjør plattformingen i Trine til et gjentakende puslespill, i motsetning til for eksempel Rayman-spillene som handler mer om ferdigheter i form av millimeterpresisjon. Du må til enhver tid vurdere hvem av de tre karakterene som er best rustet til oppgaven. Amadeus kan trylle frem magiske bokser og få ting til å sveve, Zoya kan eliminere fiender på avstand med buen sin og har også en krok som gjør at hun kan svinge seg mellom plattformer, og Pontius er den du velger til nærkamp med sitt sverd og skjold. I tillegg kan han bruke styrken sin til å dunke objekter fremover med stor hastighet.

Det høres kanskje slitsomt ut å måtte bytte frem og tilbake mellom karakterer hele tiden, men det er det Trine handler om. Og det fungerer meget godt i praksis. Dette skyldes nok mest at flere av gåtene du støter på er varierte og at det ikke er én bestemt karakter som må løse dem. Både Amadeus og Zoya kan for eksempel komme seg over et stort gap, både Amadeus og Pontius kan bevege objekter og alle tre er i stand til å møte fiender i kamp. Underveis lærer du også nye evner til alle karakterene, slik at gameplayet stadig utvides. Og har du en kompis eller to sittende ved siden av deg, kan dere velge én karakter hver og løse oppgavene sammen, så slipper du faktisk hele problemstillingen.

Denne gåteløsende sidescrollingen går igjen i hele serien, med unntak av Trine 3: The Artifacts of Power. Her prøvde Frozenbyte seg på et spill i full 3D, som gjør at du kan navigere figurene framover og bakover i bildet, ikke bare sidelengs. Selv om Trine 3 også er et godt spill, er det kanskje det svakeste av de fire. 3D-navigasjonen føles nemlig litt malplassert hvis du kommer fra de to forgjengerne og kontrollene er ganske kronglete. Spillet som helhet er i tillegg veldig kort, i hvert fall sammenlignet med resten.

Der Trine virkelig viser seg fra sin beste side er, etter min mening, i Trine 4: The Nightmare Prince. Her er det puzzlefylte gameplayet tilbake i 2D og det er gameplaymessig det mest omfattende spillet i serien til nå. I tillegg er det her den utsøkte Trine-stilen skinner som mest. Trine har en kunstnerisk og svært eventyraktig grafikkstil, med flotte farger og enestående bakgrunnsbilder. Denne tidløse stilen går igjen i hele serien, men utmerker seg naturligvis mest i Trine 4, da det bare er to år gammelt. Skulle du med andre ord finne på å falle inn i en eventyrbok, er det store muligheter for at du ville havnet i Trines magiske verden.

Trine-spillene er ikke bare en fryd for øyne, men også ører. Ari Pulkkinen er komponisten som har laget musikken til alle spillene i serien, og den går som hånd i hanske til både grafikk, historiefortelling og gameplay. Det er en strålende samling lydspor fordelt jevnt på de fire spillene, noe som gjør det vanskelig å plukke ut spesifikke favoritter. Skulle du derimot ønske en smakebit kan nok denne representere serien særdeles godt. Musikken komplementeres av gode lydeffekter og Trine er også en serie som baserer seg mye på å formidle en historie. Denne drives fremover av underholdende dialoger mellom karakterene, men også av en egen forteller som dukker opp med jevne mellomrom. Særlig i lasteskjermene mellom nivåene. Stemmen til denne fortelleren tilhører Terry Wilton, og han kan i grunn få lese nattahistorier for meg når som helst.

Jeg kunne fortalt mye mer om hvorfor Trine-spillene er slik en fortryllende opplevelse, men det beste ville vært å kjenne på følelsen selv. Om du har den minste interesse for sidescrollende plattformspill, puzzle-elementer, samarbeid og eventyrlig grafikk og musikk, anbefaler jeg deg å sjekke ut denne spillserien. Du vil ikke bli skuffet.