Animal Crossing: Let's go to the City

Kanskje er jeg feil person til å anmelde dette spillet. Til tross for min lange erfaring med Animal Crossing-spill. Jeg minnes fortsatt mange måneder i Gamecube-spillet, der jeg betalte ned på huslånet mitt, fanget fisk til museet, og fikk venner blant dyrene i den lille byen jeg bodde i. Det var noen fine måneder, mange fine stunder, der jeg gledet meg til torsdag, for da skulle det være fiskekonkurranse. Eller lørdag, når hunden K.K. skulle ha konsert.

Jeg hadde det fint med Animal Crossing: Wild World også på Nintendo DS. Jeg betalte ned på huslånet mitt, fanget fisk til museet, og fikk venner blant dyrene i den lille byen jeg bodde i. Det var noen fine uker, mange fine stunder, der jeg gledet meg til torsdag, for da skulle det være fiskekonkurranse.

Og jeg har hatt det greit med Let's go to the City. Jeg har betalt ned på huslånet mitt, fanget fisk til museet, og fått venner blant dyrene i den lille byen jeg bor i. Det har vært noen fine dager, mange fine stunder, og jeg gleder meg litt til neste torsdag, da skal det være fiskekonkurranse.

For å si det på en enklere måte, Animal Crossing: Let's go to the City er nøyaktig samme spill som du kanskje har spilt to ganger allerede. Spillsystemet, grafikken, animasjonene, dialogene, møblene, gjenstandene, ja, så og si alt føles likt.

Har du aldri spilt Animal Crossing før, har du faktisk gått glipp av noe veldig sjarmerende. I Animal Crossing flytter du til et lite sted på landet der det bor en håndfull dyr. Fra den lokale butikken får du kjøpt et hus som er ditt. Spillet går i korte trekk ut på å bidra til lokalsamfunnet ved å bli venner med dyrene som bor der, rydde og fiske og høste frukt som du kan selge til butikken, samle på møbler som du kan innrede hjemmet ditt med, og rett og slett kose deg.

Spillet følger vår egen kalender og klokke, så spiller du om morgenen 4. desember er det om morgenen 4. desember i spillet. Dette gjør Animal Crossing til et spill du bør spille leeeeeeenge, og i små doser. Det skjer nemlig noe nytt i spillet hver dag. Det kan være fiskekonkurranser, eller en festival. Kanskje har noen bursdag som skal feires, og masse annet. Årstidene skifter i spillet som i virkeligheten, er det vinter utenfor vinduet så er det vinter i spillet.

Det er dette bunnsolide spillsystemet som har gjort at over 10 millioner eksemplarer av DS-spillet har blitt solgt. Det er et spill som gjerne vil at du skal stikke innom tyve minutter hver dag, bare for å sjekke hva som skjer. Det er ikke et spill du kan spille mange timer daglig, da blir du fort lei.

Problemet mitt er at jeg spilte Gamecube-spillet til døde, og DS-spillet en god del. Og når jeg nå sitter med Wii-spillet føler jeg på en måte at jeg har gjort alt før. 90% av spillet er nemlig helt identisk med forgjengerne.

Det er noen få nyheter her, de to største er at man kan reise til torget i en storby der man kan besøke noen nye butikker og arenaer, samt at man kan besøke eller få besøk av andre over nett.

I storbyen kan man blant annet besøke en kino for å lære uttrykk man kan bruke, eller få seg en ny hårsveis, eller kjøpe luksusmøbler. Man kan også besøke Red's legendariske undergrunnsbutikk. Det er et morsomt tillegg til spillet, men det er bare som et litt smakløst krydder på pølsa som smaker akkurat som før.

Man kan også spille over nett og besøke andres byer, noe som hadde vært kjempekult hvis det ikke var for at Nintendos nettsystem er oppfunnet av KGB og man må sitte med 16 siffer lange vennekoder og koordinere over mobiltelefon når og hvordan man skal spille sammen. Xbox Live ser ut som en oppfinnelse fra år 2453 sammenlignet med Nintendos paranoide onlinesystem. Men finner man seg i byråkratiet, så er det selvsagt koselig å ha venner på besøk i byen sin.

Så dermed sitter jeg her igjen, høster pærer fra trærne, fanger fisk i elva og småprater med innbyggerne. Som forøvrig også er hentet direkte fra tidligere spill, med de samme kommentarene og personlighetene. Jeg sitter med en gigantisk Deja Vu-følelse og drømmer om at Nintendo faktisk hadde våget å videreutvikle serien i stedet for bare å putte på små meningsløse tillegg. Møbler må fortsatt plasseres på et stramt rutenett og roteres 90 grader, en mekanikk som har gått igjen siden det første spillet på Nintendo 64 (som kun ble utgitt i Japan). Det er fortsatt unødig tidkrevende å hente frem ting fra ryggsekken sin, og det er rett og slett for mange gammeldagse restriksjoner på spillet.

Animal Crossing: Let's Go to the City kan varmt anbefales til alle som ikke har vært borti serien før. Det føles litt gammeldags sammenlignet med moderne spill, men det er utrolig mye moro å oppdage. Spesielt hvis flere i husstanden flytter inn i samme by og får hvert sitt hus. Det hadde vært et perfekt familiespill på Wii hvis bare Nintendo hadde fått ut fingeren og oversatt teksten i spillet til norsk.

Men har du spilt Animal Crossing før er det dessverre skuffende lite å hente her. Jeg håper Nintendo en dag kan modernisere hele spillet og gi ut en ekte oppfølger, i stedet for det samme spillet på nytt og på nytt.