Need for Speed Most Wanted - Xbox 360

Need for Speed er for meg kompromissløs arkade-kjøring, og har vært det siden starten. Selv om Porsche Unleashed fra 2000 ble litt for smalt for meg, så har jeg storkost meg med begge Hot Pursuit-spillene, og da spesielt toeren. Derfor var det en liten nedtur for meg at neste versjon skulle hente inspirasjon fra The Fast and the Furious, og handle om bling bling, neonlys og attitude. Jeg hoppet lett de to Underground-utgavene, og er nå litt lettet over å få kjøre i dagslys igjen.

Men så veldig lettet trengte jeg ikke bli. Det handler fortsatt om gate-racing og pimping med høy tøff-i-trynet-faktor. "Bilen min kan kjøre fortere enn bilen din". "Næsj". "Josh". "Næhæsh". "Johosh"... og så videre. Det er selvsagt bare en måte å finne det ut på, og det er å rulle opp til linja, sette bilen i fri, og bromme det du kan. Klokka teller ned til race, og i det startskuddet går slår jeg bilen i førstegir og gir flat pedal. Jeg spinner et øyeblikk før jeg sparker fra og går rett i tet.

Kjøringen føles lett og leken, men likevel presis. Det oser enda mer arkade av Most Wanted, enn de to forrige utgavene, og jeg liker det. Etter jeg har fått bilen opp i en rimelig hastighet får jeg også en fin fartsfølelse som er mye bedre enn den fra Underground. Nytt av året er slow motion-modusen, som du kan benytte deg av når som helst. Denne er mest hendig i harde svinger i høy hastighet, men er ikke desto mindre en fet detalj som bare bygger oppunder nevnte faktor.

All bilkjøringen er spunnet rundt en hovedhistorie, og det kan jeg godt like. Men denne historien har vi hørt omtrent hundre ganger før: Du er kul og veldig flink til å kjøre bil, men det er en sleiping som kommer i veien, og du må vinne ære på den rettferdige måten. Jeg gråter blod. Dette er Shakespare... Okay, kanskje unødvendig syrlig der, men må alle bilspill ha nøyaktig samme historie?

Historien er fortalt via cutscenes og et knippe ekte skuespillere som spiller på greenscreen. Her er det lagt oppå grafikk fra spillet, og det virker egentlig helt greit. Skuespillerprestasjonene derimot, er tidvis så flaue at jeg sitter og holder meg for ørene og kniper igjen øya. Det gir dog kjøringen litt kjøtt på beinet, og det er en grei måte å holde spilleren ved håndkontrollen.

Visuelt så er 360-versjonen faktisk ganske så flott. Betraktelig mye bedre enn både PS2- og Xbox-versjonen. Rosewood er byen hvor solen aldri går ned, men hvor det likevel alltid er solnedgang. Hele det sub-urbane strøket er badet i et oransje lys, og det er i det hele tatt en grafisk overflate preget av høstens lekreste farger. Og det er en fin by som det er artig å bli kjent med. Nøkkelen til suksess er ofte å kunne de raskeste snarveiene og smarteste smugene, men seier krever selvsagt både en dugelig bil, og ikke minst en vettug sjåfør.

Oppsummert er det egentlig lite nytt i gaterace-land, og det handler fortsatt om å pimpe og kjøre skamfort. Most Wanted er en slags fusjon mellom Underground og Hot Pursuit 2, og selv om det ikke når opp til gamle minner, så er det likevel et underholdende og fengende bilspill.