Death's Door

Det har ikke akkurat vært mangel på indieutviklere som prøver lykken med spill veldig insipirert av Dark Souls-spillene og eventyr-klassikere som The Legend of Zelda eller Metroid de siste årene, så de færreste klarer å skille seg fra mengden. Heldigvis er det ikke bare presentasjonen som gjør sitt for at Titan Souls-skapernes nyeste spill virkelig utmerker seg nok til å bli ett av årets beste spill.

For det som overrasker meg mest ved Death's Door er uten tvil historien. Til tross for at vi ikke overøses med filmatiske sekvenser klarer nemlig de få vi får, valgfrie samtaler med andre figurer og detaljer i omgivelsene å ta opp et par ganske dype temaer som virkelig får meg til å tenke mer enn man skulle tro når en liten kråke med et sverd løper rundt og leker mannen med ljåen har hovedrollen. Når det samtidig klarer å blande disse tankevekkende øyeblikkene med en solid dose humor, helsprø figurer og sjarm ender du opp med en atmosfære som sjelden slipper taket.

Siden mye av historien altså fortelles gjennom gameplayet sier det seg vel nesten selv at dette er godt balansert også. Man skulle nesten ikke tro det med tanke på hvor grått og minimalistisk spillet virker i starten med sin særegne stil, men de ulike områdene man besøker i løpet av de rundt ti timene spillet tar om du prøver å finne det meste utmerker seg både visuelt, musikalsk og til dels gameplaymessig. Her går du fra en grå og dyster kirkegård, til en flott slottshage, overgrodde sumper og iskalde fjell mens du jevnlig bruker magiske dører i skikkelig Monsters Inc.- og Narnia-stil til å dra tilbake til ekstremt følelsesløse kontorer for å oppgradere styrken, hurtigheten, langdistanseangrepene og smidigheten din. Hver av dem er relativt begrensede i omfang, men klarer likevel å by på overraskende mye hjernetrim og hemmeligheter å finne etter hvert som du får nye egenskaper.

Ikke at du får mye tid til å virkelig nyte omgivelsene i starten siden fiender venter rundt de fleste hjørner og lett vil kunne overvelde deg. Her er det uansett viktig å bemerke at Death's Door er langt lettere enn for eksempel Dark Souls, The Surge, Bloodborne, Sekiro: Shadows Die Twice og gjengen, så jeg tror faktisk dette kan være en flott måte å presenteres for denne utfordrende typen spill på. En av grunnene er at dette er litt mer arkade-aktig ved at utholdenhetsmåleren har blitt fjernet i bytte mot at hvert våpen kan svinges et bestemt antall ganger på rad før du må ta en kort pause. På denne måten blir det enklere å lære seg det simple kampsystemet, særlig siden fiendene har de samme begrensningene og dermed blir lette å gjennomskue etter et møte eller to. At man ikke mister erfaringspoengene sine ved å dø hjelper selvsagt også.

Du vil uansett dø en god del ganger, for i begynnelsen tåler du bare å bli truffet fire ganger. Disse kan oppgraderes opp til seks om du finner skjulte tilbedelsessteder eller leger deg ved å plante frø du har funnet i fint fordelte potter, men vanskelighetsgraden er der alltid siden spillet gjør en god jobb med å blande ulike fiendetyper slik at du alltid må være obs på både nærkampfokuserte gnomer, magibrukere fra avstand og tungvektere som tror slagene dine er myggstikk. Derfor tvinges man på en fortreffelig måte til å veksle mellom nærkampvåpenet sitt og de fire langdistanseangrepene som gradvis blir tilgjengelige. Særlig siden du kun kan bruke egenskapene dine en håndfull ganger før du må lade de opp igjen ved å skade fiender. En nydelig filosofi som belønner oss for å veksle mellom kamper på avstand og nært. Egenskapene er også nyttige når fiendene har blitt beseiret.

Som tidligere nevnt skjuler det seg jo en del hemmeligheter og oppgraderinger i hvert område, og mange av disse kan kun finnes ved å bruke pil og buen, bomben, flammekulen og/eller gripekroken din. Til tross for at kameraet er relativt låst gjør det en glimrende jobb med å hinte til hvor disse skjuler seg i bakgrunnen eller liten krok ved å enten vise det direkte eller gi en liten indikasjon ved å skifte litt perspektiv. Disse hintene er som regel akkurat vage nok til at du føler deg veldig smart når du oppdager dem, så det å løse problemet med utstyret ditt blir kremen på kaken. Atter en gang snakker vi ikke om ting som er såpass vanskelige at frustrasjonen tar overhånd, men likevel er utfordrende nok til å gi godfølelsen når de fullføres.

De beste eksemplene på dette er "dungeons"-aktige områder som venter før de tre kampene mot hovedbossene. Disse blander kamparenaer med puzzle-fokuserte områder hvor man gjerne må bruke den nyeste egenskapen sin. Dette fremhever ikke bare hvor bra spillet blander kamper og hjernetrim, men fungerer også som en oppvarming eller hint til hvordan bosskampene utarter seg siden disse unike møtene er veldig spesielle med fantasifulle mekanikker og utfordringer. Både disse og utfordringene generelt blir stadig mer komplekse utover i spillet ved å for eksempel kreve at du veksler mellom ulike ferdigheter raskt og effektivt, noe som gjør at man settes på prøver frem til siste stund.

Derfor er det bare så synd at Death's Door bærer preg av å være laget av et langt mindre studio og med et lavere budsjett enn resten av spillene jeg har nevnt. For eksempel har du egentlig møtt de fleste fiendetypene etter en time eller to siden de som venter senere i grunn kun ser litt annerledes ut og muligens har litt annen timing på angrepene sine. Dette gjør kampene lettere og fornøyelige for mange, men samtidig blir de dermed relativt simple for de av oss som storkoser oss med langt dypere kampsystemer ganske ofte. I tillegg kan det faktum at spillet ikke har et kart irritere mange siden områdene mangler akkurat nok særpreg til å i alle fall få undertegnede til å huske akkurat hvor den svake veggen jeg nå kunne sprenge med bomben var eller akkurat hvilken dør som ledet til målet.

Ikke at disse skavankene stoppet meg fra å fortsette å spille Death's Door et par timer ekstra etter å ha sett rulleteksten gå over skjermen på jakt etter de siste hemmelighetene beseiringen av sistbossen hinter til. For alt i Death's Door er gøy og får meg til å tenke den klassiske "Jeg skal bare prøve en gang til". Presentasjonen er gripende, kampsystemet er lett å lære og like, utforskningen er både nysgjerrighetspirrende og byr på god hjernetrim, mens historien og figurene i den vil ikke glemmes på en god stund. Med tanke på prislappen bør det derfor være mulig å overse litt mangel på variasjon og finpuss.