Syberia: The World Before

Syberia som spillverden har lange, gamle røtter. Seriens startskudd var allerede i 1999 da verden ble introdusert i et spill kalt Amerzone. Det drøyde til 2002 før det første spillet i den offisielle Syberia-serien kom ut. Benoît Sokal er personen bak serien og er kjent for sitt arbeid som tegneserieskaper og spillutvikler. Hans rolle i spillene kan sammenliknes med den til Kevin Levine for Bioshock. Hans bortgang i 2021 er også tydelig markert i spillet, da dette er et produkt han var med på å utvikle, men aldri hadde til til å fullføre selv.

Syberia er i utgangspunktet et pek-og-klikk-eventyr som følger hovedpersonen Kate Walker, en vanlig person som blir dratt inn i svært mystiske omstendigheter, forklart i de tre foregående spillene. Det tilbyr en video som hjelper nye spillere å henge med, men det er tydelig at noe bakgrunnsforståelse ikke skader deg som spiller. Tvert imot. Tilbakevendende karakterer og referanser til tidligere hendelser kan være forvirrende.

Denne gangen får vi følge to hovedkarakterer, den nye heter Dana Roze og historien hennes begynner i et fiktivt land midt i Europa like før andre verdenskrigs utbrudd. Selv om Danas folk ikke spesifikt kalles jøder og nazistene har et annet navn, er parallellene supertydelige. Hun får sjansen til å spille musikk foran byens folk som en del av en årlig festival. Når pianospillingen startet tenkte jeg litt på den utmerkede filmen Pianisten. Pogromer-referanser til folkemord og andre ting følger skjebnen til denne karakteren.

På den andre siden av tidslinjen følger vi Kate i nærmere nåtids 2004. Hun sitter fast i en gruve i et fiktivt område kalt Taiga. Det gjøres klare referanser til Sovjetunionen og Russland selv om det ikke nevnes. Under flukten støter hun på stjålet kunst fra en organisasjon kalt Brown Shadow (som er nazistene med et annet navn) som har bånd til pianisten Dana og familibutikken. Etter dette får eventyret en tydelig dualitet og rød tråd når vi utforsker Danas historie fra slutten av 1930-tallet og utover mens vi utforsker Kates reise for å spore tilbake i tid for å finne kvinnen i et av maleriene hun har funnet. Uten å prøve å forklare mer av selve historien, er dette en veldig spennende historie å nøste opp.

Jeg ble mest imponert over hvor godt utviklerne håndterer hvordan fortiden beveger seg fremover i tid og hvordan hovedpersonen i nåtiden beveger seg bakover narrativt. Både Kate og Dana er styrt av de samme spillereglene, som er pek-og-klikk. Spilldesignet er preget av fokus på narrativ, utforskning og gåteløsning. Du kommer ikke til å slåss med noen, men for det meste snakke med folk. Historien er veldig lineær tross at det finnes sideoppgaver å gjøre, selv om de ikke er obligatoriske.

Jeg likte puzzlene selv om de er litt enkle, og selve utforskningen. Puzzles løses ved å bruke musen til å dra, rotere og klikke på ting. For min egen del lå fornøyelsen i hvor spennende det var å gå rundt og snakke med karakterer for å få mer informasjon om verden. Det er egentlig ikke en verden vi kjenner. Her finnes roboter og automatiseringer som kjører togtrafikken og andre litt rare elementer. Egentlig litt steampunk. Det hjelper meg som spiller med å bli nysgjerrig på spillverden som ikke er en direkte kopi av vår egen. Det er vanskelig å beskrive et pek-og-klikk-eventyr uten å gi bort for mye av innholdet og historien. Jeg er dog veldig positivt overrasket etter det begredelige Syberia 3.

Det merkes imidlertid at budsjettet til utviklingen av Syberia: The World Before ikke har vært så høyt fordi kvaliteten varierer i dialog og grafikk. Et annet problem er at temaene gjennomsyrer hele historien, men får ikke tid til å bli utforsket nok. Dette bidrar til at enkelte karakterers motivasjoner og handlinger kan oppleves litt forhastet. Samtidig har jeg sjelden spilt et så velutviklet og voksent pek-og-klikk-eventyr. Selvfølgelig er det humor også, og eventyret er ikke umulig for yngre mennesker å spille. På den annen side tar spillet for seg spenningene mellom folks ideologer, pogromer, folkemord og konsekvensene som veves sammen til noe som passer bedre for et litt mer modent publikum. Dets paralleler med Pianisten er virkelig godt laget selv om det det ikke helt når de samme fenomenale høydene som filmen gjorde.

Grafikken er fin, om enn litt utdatert, og miljøene byr på vakre scener. Jeg har støtt på veldig få feil i løpet av min tid med spillet. Musikken og lydene er gode selv om de ikke holder samme standard som høybudsjettsspillene. På den annen side er selve musikken fint egnet for både 1930-tallet og moderne tid. Lydmiksen er god nok i mine øyne til å verken skade eller heve opplevelsen. Det eneste jeg savner er litt flere valgmuligheter i menyen for personer med funksjonsnedsettelser. Dette kan for eksempel være ekstra muligheter for de som ikke ser alle fargene eller har problemer knyttet til lyd. Noe som har begynt å bli langt mer vanlig i spillverden å inkludere.

Hvis du er interessert i et pek-og-klikk-eventyr eller liker forgjengerne, er det ingen konkurranse i sjangeren så langt som har kommet i løpet av året. Med sitt fokus på å bygge bro mellom nåtid og fortid og veve sammen karakterer som av ulike årsaker har blitt påvirket av noen av historiens mørkeste øyeblikk, er dette en fantastisk oppfølger til en begredelig forgjenger. Selv om det er en fiktiv tolkning av historien i fiktive byer, er parallellene mange og behandles med respekt. Det er også en flott historie om to personers skjebne, deres forhold til andre og hvordan de utvikler seg som karakterer, som danner en fengslende opplevelse det er verdt å ta del i.