Lightyear

I 1995 byttet unge Andy ut alle sine cowboyeffekter med romskip da han fikk en ekte Buzz Lightyear-dukke i bursdagspresang. Vi kjenner alle til rivaliseringen mellom sheriffen Woody og påtrengende astronauten, men få kjenner den ekte historien bak romhelten. Pixars nyeste sommerfilm presenteres som Andys favorittfilm fra 1995, der Lightyear kan fungere både som en solofilm som står støtt på egne bein og som en "film-i-filmen"-spinoff. Det er litt morsomt at en film fra 1995 ser så mye bedre ut enn Toy Storys virkelige verden på 90-tallet. Nei da, jeg skal ikke være sånn, for jeg elsket faktisk premisset så snart Pixar presenterte det. Jeg har tross alt ønsket meg et rent Buzz Lightyear-eventyr helt siden Toy Story 2 åpnet med en Buzz-sentrert dataspillintro.

Lightyear er akkurat den filmen jeg ønsket meg, et romeventyr som kan stå på sine egne bein og som foregår i en fjern fremtid der menneskeheten forsøker å ekspandere i universet. Romfareren Buzz Lightyear blir plutselig den viktigste personen i universet idet folket hans strander på en fiendtlig planet og han blir deres eneste sjanse for å komme hjem igjen, noe som ikke akkurat letter på byrden hans: Kan han leve med feilene som kostet ham (og menneskeheten) alt?

Først av alt må det nevnes at første akt er en brilliant start på filmen. De emosjonelle øyeblikkene er en blanding av Interstellar og de tårevåte ti første minuttene av Up, hvor helten vår raskt innser at han må bøye tid og rom for å gi kolonien sin en ærlig sjanse i det tomme og kalde verdensrommet. Chris Evans er virkelig god i rollen som en ferskere menneske-variant av leketøysveteranen, hvor han gjør mye mer enn bare å imitere Tim Allens bragder og gir rollefiguren enda mer dybde. Denne utgaven av Lightyear lever for sitt livslange oppdrag uten å ha et eget liv, noe som gjør at hver minste feil blir som å bære en hel planet på sine skuldre. Hans dynamikk med filmens "ferskinger" blir noe forutsigbart, men fremfor alt er forholdet hans til mester Hawthorne en av filmens største høydepunkter.

Jeg liker også bredden i filmen, som tenker stort fra begynnelse til slutt uten å gå seg vill i alle sci-fi-tvistene - disse finnes det så mange av at filmen aldri føles kjedelig. Andre akt får et mye raskere og actionfylt tempo når romvesenet Zurg, som i Toy Story-filmene tjener som Buzz' erkefiende, invaderer og tvinger Buzz til å slå seg sammen med en selverklært elitegruppe som mangler alt man forbinder med "elite". Humoren sitter ikke alltid, men det er en rekke morsomme birollefigurer slik som den kunstige robotkatten Sox (som for det meste er der for å selge leker) og Taika Waititis Mo Morrison som er underholdende for liten og stor. Mine personlige favoritter er imidlertid Lightyears ikke fullt så hjelpsomme autopilot og den morske Burnside, som har en så liten tilstedeværelse at han godt kunne blitt brukt enda mer i filmen.

Animasjonen er heller ikke for sarte sjeler, og selv om jeg hadde foretrukket en mer stilisert teknikk (slik vi ser i Toy Story) fremfor realismen som filmskaperne har gått for, er filmens science fiction-design et kjærkomment tilskudd i Pixars eventyrkatalog som jeg håper å se mer av i flere rene actionfilmer fra studioet. Actionscenene er veldig fokuserte og filmen er ganske underholdende takket være disse sekvensene, som minner om Brad Birds oppfinnsomhet i The Incredibles-filmene. Med andre ord er dette er svært vakker film, der Spielberg-magi og 2001: A Space Odyssey har vært tydelige inspirasjonskilder for historien.

På den andre siden tenker jeg at siste akt er hakket svakere enn første halvdel av filmen, noe som uheldigvis ikke er første gangen for Pixar. Filmer som Up og Wall-E har lidd av samme problem hvor man får en tvist for mye. Likevel føles Lightyear som en oppfylt barndomsdrøm, noe som også var følelsen jeg tok med meg da filmen var ferdig. Det å se Lightyears emosjonelle bredde samtidig som at hodet holdes høyt hevet får deg til å føle deg litt som Andy i Toy Story: Begeistret over å se å en barndomshelt bli menneskeliggjort på den måten. Da gjør det plutselig ikke så mye at siste akt ikke når opp til samme høyde som resten. Det er så mye hjerte under romdrakten at det er flott å se Pixar levere flere hits som dette og Turning Red etter skuffelser som Onward og Luca. Det ville heller ikke skadet med flere oppfølgere til Lightyear for å leve opp til hovedpersonens ikoniske sitat: "To infinity and beyond!"