Demon Throttle

Demon Throttle er et spill de færreste av dere kommer til å spille. Det er ikke noe jeg sier for å virke elitistisk eller snobbete, men fordi det er en ganske stor sjanse for at det stemmer. Utviklerne i Doinksoft, som tidligere har gitt det herlige Gato Roboto, har nemlig reklamert med at Demon Throttle kun skal lanseres fysisk til Switch via Devolver Digital og Special Reserve Games og aldri utgis digitalt. Når antallet fysiske eksemplar av i spillet i tillegg er begrenset og spillet nå er utsolgt, betyr det at man enten må ty til et glupsk bruktmarked eller piratkopiering for å få testet dette retroinspirerte indiespillet i fremtiden.

Som en ivrig forkjemper for spillkonservering og bevaring av spillkultur for ettertiden slo dette meg umiddelbart som en dårlig idé da spillet ble annonsert på Devolver Showcase sommeren 2021, men det forhindret meg likevel ikke fra å bite på agnet og gå til innkjøp av spillet. Når jeg nå har tilbrakt tid med spillet slår det meg at det hele mest sannsynlig er et markedsføringstriks for å øke oppmerksomheten (og salget) rundt spillet, for her er det fint lite som løfter Demon Throttle opp fra bermen.

Premisset for spillet er like enkelt som det er absurd. En hær av demoner ledet av demonkongen flyr inn over en by midt på natten. Når demonhæren flyr hjem igjen slår ei vampyr og en cowboy seg sammen for å jakte ned demonene. Vampyren er på jakt etter de fire begrene som har blitt stjålet fra henne, mens cowboyen søker hevn fordi, som han selv sier det: "That demon kissed my wife ... or something."

Heldigvis får vi bekreftet i løpet av spillets gang at dette "something" var med samtykke, hvis ikke hadde det vært et temmelig smakløst forsøk på humor som utgangspunkt for spillet. Likevel blir det raskt merkbart at Demon Throttles forsøk på humor er billig og infantil uten verken finesse eller smak. Her spilles det på pupp, sex, og sensuelle stønnelyder i chiptune-drakt for alt det er verdt, og det hele topper seg når man må kjempe mot en boss med spillhistoriens største fallos dinglende mellom beina uten det minste tegn til sjenanse (takk og lov er den i det minste pikselsladdet). Den type humor treffer kanskje hos noen, men her er verken timingen eller anvendelsen presis nok til at den vil appellere til et bredt publikum.

Det som derimot kan være forlokkende med Demon Throttle er det visuelle preget og sjangeren. Her får du et indiespill med en estetisk look som kunne vært snytt ut av 90-tallet. Fargepaletten og figuranimasjonene minner aller mest om noe fra Game Boy Color, nærmere bestemt Zelda-spillene Oracle of Seasons og Oracle of Ages, men har også noen elementer inspirert av ulike NES-spill. Dessverre mangler spillet det visuelle særpreget og det kunstneriske løftet som må til for å skille spillet fra mengden. Det du får servert her fungerer greit, men det er langt ifra fantastisk, og sammenlignet med andre retroinspirerte titler med 8-bitstil som The Messenger eller Shovel Knight (eller det kommende Mina the Hollower) er dette langt unna nivået som trengs for at spillet skal være unikt og velpolert. Heldigvis er musikken hakket bedre, selv om heller ikke denne klarer å heve seg over eksemplene over.

Sjangermessig snakker vi her om et shoot 'em up (eller shmup) som beveger seg automatisk fra bunnen av skjermen og oppover, og det er egentlig her spillet har det sterkeste kortet å komme med. Du kan spille sammen med en venn, men du har også anledning til å spille alene og veksle mellom de to hovedpersonene. Vampyren og cowboyen har ulike våpen som skyter skudd i forskjellige retninger i tillegg til sine særegne spesialvåpen, så her kan det lønne seg å veksle mellom rollefigurene ut ifra fiendebilde og situasjon. Jo flere småfiender man dreper underveis, jo høyere opp i nivå går de to figurene med det som følger med av helse- og ammunisjonsoppgraderinger. I tråd med sjangeren kan du skyte på det meste på kartet og plukke opp skjulte oppgraderinger av hastighet, flaks og lignende, men de helt store våpenoppgraderingene man gjerne forbinder med sjangeren finner vi dessverre ikke her. Samtidig er det åpenbart at du blir litt sterkere for hver lille ting du kan legge til i arsenalet ditt, så det gjelder å skyte på alt som skytes kan.

Spillet skimter med bare fire baner, men det er mer enn nok, for vanskelighetsgraden er svært høy og krever mye repetisjon og terping. Det er dessuten temmelig nådeløst, så hvis begge hovedpersonene dør er det tilbake til start uten noen som helst form for videreføring av oppgraderinger. Hver bane har også en skjult underverden du kan oppdage for å slåss mot en mellomboss og vinne tilbake ett av vampyrbegrene, så her skorter det ikke på utfordringer underveis. Derfor er det synd at fiendedesignet ikke skiller seg nevneverdig ut, med unntak av bosskampene som venter på slutten av hvert nivå (det er dessverre her vi finner mye av det tvilsomme designet jeg var inne på tidligere).

Den tekniske flyten er for det meste god med tanke på bildehastighet, men dette er langt ifra et feilfritt spill. Spillet har inntil flere bugs å skimte med, inkludert en hvor spillet tok livet av begge rollefigurene under et skifte fra under- til oververden før banen deretter fortsatte å scrolle videre som normalt. På innstillingsfronten kommer spillet med flere dekorative rammer, inkludert flere nye som åpnes etter hvert som du spiller, samt et CRT-filter som skal få spillet til å se ekstra retro ut. Dette filteret er imidlertid like stygt som nøkkens bestemor og blant de dårligste jeg satt implementert på en stund, så dette er bare å skru av med det samme.

Jo mer jeg spiller Demon Throttle, jo mer tenker jeg at dette spillet behøvde gimmicket om at det aldri skal lanseres digitalt for å bygge opp oppmerksomheten rundt det, for her er det ikke mye annet å skrive hjem om. Humoren er billig og pubertal, den tekniske delen er langt ifra god nok, og det er lite her som klarer å heve spillet over andre titler med en klassisk retro-look. Med unntak av en solid utfordring, et par søte monstre og tidvis god musikk har spillet lite å komme med, og det er kanskje like greit at spillerbasen som får erfare tittelen blir såpass begrenset.