Tunic

Utfordrende spill som i stor grad lar oss finne ut av ting selv har blitt stadig mer populære, og tidligere i år tok Elden Ring det til et nytt nivå. Det er likevel noen som fortsatt synes slikt er litt for vanskelig og/eller dystert. Da er Tunic et glimrende alternativ.

For her våkner du opp som en sjarmerende menneskelignende rev på en liten strand i en fargerik verden med null peiling på hva som foregår og hvordan ting fungerer. Om du har spilt eller sett spill som The Legend of Zelda: A Link to the Past og The Legend of Zelda: Link's Awakening går nok tankene raskt tilbake til den presentasjonsstilen og det grunnleggende gameplayet. Grunnen til sistnevnte er at vår vesle venn ikke har noe som helst i starten, så du må utforske for å finne alt fra en pinne til skjold, sverd og magiske gjenstander å forsvare deg med. Til tross for den vakre og bedårende presentasjonen er nemlig ikke dette et spill hvor du bare tasser rundt og kutter ned trær og busker for moro skyld. Nærmest alle skapninger du møter ønsker å skade deg, og de aller fleste vil kunne drepe deg på et par sekunder om du ikke følger med.

Heldigvis er det ganske lett å lære seg kontrollene siden hvert våpen kun bruker én knapp hver mens å rulle unna eller blokkere med skjoldet også har egne knapper. På denne måten tar det ikke lang tid før du finner din egen flyt i kampene, og blander sverdkombinasjoner med ildkuler, ismagi og hva det måtte være mens fiender unngås med godt timede ruller. En flott variasjon av ulike fiendetyper gjør sitt for at det relativt enkle systemet ikke blir like ensformig i lengden som det kunne blitt selv om flere av de mer erfarne der ute nok vil miste noe av gnisten etter hvert. Da er det ekstra godt at det er en annen del av Tunic som imponerer mest.

Det beste med Tunic er tross alt hvordan det til enhver tid pirrer nysgjerrigheten ved å jevnlig få oss til å innse mer om hvordan spillet og verdenen fungerer. I starten vet du bare hvordan man angriper, ruller og litt annet, men etter hvert som du prøver ut ting selv eller finner notater viser det seg at mange systemer byr på langt flere muligheter enn man skulle tro. De overnevnte notatene er sider fra det gamlinger som undertegnede kaller brukermanualer. Siden det har gått over ti år siden det å ha slikt fysisk i spill var vanlig kost er det utrolig moro å se hvor fremragende gjennomført det er digitalt her. Spesielt siden du ikke finner sidene i riktig rekkefølge. I stedet er de tilfeldig spredd rundt omkring, så det blir ofte opp til deg å tolke det mystiske språket og flotte tegninger for å lære nye tips og triks. Både elementære ting som hva informasjon på skjermen betyr og hemmeligheter jeg ikke skal avsløre her beskrives eller hintes til i disse sidene, samtidig som at det også er mulig å finne ut av det meste selv ved å bare prøve ut forskjellige ting. Plutselig innser du at områder som tilsynelatende ikke hadde mer på lur skjuler en god del andre ting som kan være av interesse. Veldig artig for en som digger å teste hva som er mulig i spill. Å finne skjulte skatter og løse puzzles føles ekstremt deilig og belønnende på denne måten, så er du av det tålmodige slaget som liker å ikke få forklart alt hvert femte sekund er Tunic noe som må prøves.

Ikke at det er feilfritt, for noen ganger minnes man på at dette spillet i hovedsak er et soloprosjekt av talentfulle Andrew Shouldice. I tillegg til at kampene altså kan bli litt ensformige i lengden for mer erfarne folk gjør ikke det faktum at fiendene ofte er ganske dumme saken bedre. Det er skuffende lett å få fiender til å sette seg fast en plass eller snu ryggen til deg ved å bare løpe rundt eller stille seg bak en vegg. Selv om utforskningen og utprøvingen er det beste med Tunic bærer også disse preg av hvor få som har laget spillet siden du har sett og gjort det aller meste før på akkurat samme måte både i Tunic selv eller andre lignende spill. Dermed blir den første halvdelen langt morsommere enn den andre selv med noen nye kule omgivelser og utfordringer.

Jeg har likevel storkost meg med Tunic. Etter Sifu, Elden Ring, The Last of Us: Part I og lignende er det utrolig forfriskende å utforske en langt lystigere og sjarmerende verden hvor man stadig lærer nye ting og settes på nye prøver mens vakker musikk går i bakgrunnen. Her trenger du ikke å lære deg kompliserte kontroller, en drøss med fiendeangrep eller være redd for å straffes altfor hardt om du mislykkes (spesielt siden man kan endre en rekke innstillinger som bestemmer hvor vanskelig ting skal være). Tunic er i stedet en mer barne- og nybegynnervennlig blanding av Elden Ring, The Legend of Zelda og Metroid, så da har ikke litt mangel på variert gameplay og noen dumme fiender mye å si i det store og hele.