Unreal Tournament III

I 2008 feirer Unreal-serien tiårsjubileum. Rart å tenke på egentlig. Jeg syns ikke det er sååå lenge siden jeg hang rundt på LAN-partys hver helg, og stappet i meg Gandiosa og Cola, alt mens jeg koste meg med tidenes beste rocket launcher i Unreal. Diskusjonene gikk høylytt om hva som var fetest av Quake 3, Unreal og Counter-strike, men vi ble aldri enige. Alle spillseriene lever enda, og når det gjelder Unreal, kan vi si 'i beste velgående' også.

Unreal Tournament III er først og fremst et onlinespill. Det er ikke meningen å spille dette alene, offline. Det er ikke noe gøy da. Visst, Epic har slengt inn en historiedrevet kampanjedel - eller i alle fall et pinlig forsøk på en - men det funker bare ikke. Den fortoner seg som en blanding av alle modusene og kartene, pakket inn i et urtypisk vås om menneskehetens siste skanse, romveseninvasjon og yada yada yada... Til syvende og sist er det rene botkamper det er snakk om - og høyeksplosive sådan.

Den kunstige intelligensen er ikke spesielt imponerende. Den reagerer raskt og har en bra aim, men ville nok hatt problemer med en runde sjakk for eksempel. Den er nemlig helt superbra på enkle moduser hvor oppdraget er å drepe de slemme før de dreper deg. Problemene kommer når man begir seg ut på mer komplekse oppdrag som krever litt taktikk og samarbeid. Her blir bot'ene komplett verdiløse. Og kommandosystemet er bare å glemme. Det er bare til pynt. Skal du på død og liv spille deg gjennom enspillerdelen, så ta med deg en kompis i coop. Da blir det litt mer fart i sakene.

Nei, enspillerdelen er ikke veldig bra, men om ikke annet, er det en glimrende anledning til å lære seg de ulike kartene og kjøretøyene, og bli vant til våpnene igjen. For det er nettopp det Unreal dreier seg om. Kartene, kjøretøyene og våpnene. Og her leverer Epic nøyaktig det de skal.

Arenaene er svært varierte - alt fra enorme åpne landskap, til små, tette korridorer og ganger som gir en helt sinnsyk nerve og et vannvittig tempo. Også har du alt i mellom da, selvsagt. Samme hvordan du liker din actionopplevelse, finner du den her.

På de store banene er det ofte kjøretøyene som er nøkkelen, og disse er helt fabelaktige. Glimrende, rett og slett. Alt fra de små, lettbente buggy-lignende bilene som er utrolig raske og lettmanøvrerte, til de gigantiske tanksene som sender avgårde massive stråler ren død. Spesielt kule er kjøretøyene til alienrasen Necris. Enorme, vandrende tankser med tre bein. Nesten som de kommer spaserende rett ut av Spielberg-rullen Klodenes Kamp. Veldig, veldig tøffe.

Men vi husker Unreal Tournament 2004. Hvis alle kjøretøyene skulle være tatt, måtte en bare forberede seg på å løpe den lange veien til fronten. Dette er nå historie. Hver karakter er utstyrt med et svevebrett som effektivt forflytter deg rundt på slagmarken. Det er imidlertid ikke uten en viss risiko. Blir du skutt ned av brettet, er du immobil i to sekunder, og er dermed svært sårbar. Og det er helt hinsides irriterende å få en rakett i skallen når du ligger på grusen og kaver. Svevebrettet er med på å dra opp tempoet enda ett hakk, men må brukes med omhu altså.

Rocket launcheren er fortsatt helt nydelig. Jeg får en bitteliten utløsning hver gang jeg lader opp tre rakketer, og sende dem avgårde inn i en fiendeklynge. Jeg lukker øya idet jeg hører den überharry stemmen jalle i høytalerne: "Multi Killllll!". Jeg er den beste i verden! Og det er lite som kan måle seg med se en fiende løpe 50 meter unna, kalkulere retning og hastighet, og lobbe en granat ut av Flak Cannon. "Killing Spreeee!". Men det er faktisk ikke mange nyheter å finne i arsenalet til Unreal Tournament III. Så godt som alle våpnene har vi sett i tidligere versjoner.

Det er slutt på at førstepersonsskytere er best på PC. Det var i gamle dager. Playstation 3-kontrollen er helt upåklagelig, veldig oversiktlig og for det meste intuitiv. Jeg måtte inn å justere litt på følsomheten, for det gikk litt tregt på standardinnstillingene, og det er nok av muligheter her så alle kan finne noe de trives med.

Det er lett å se at det er Epic som sitter ved spakene. Designet er som hentet rett ut av Gears of War. Alle karakterene har helt absurd overdimensjonerte overarmer og brystkasser, og hovedpersonen i enspillerkampanjen er også påfallende lik en viss Marcus Fenix. Til og med miljøene og fargeskjema er mer eller mindre det samme. Rent teknisk er det veldig lekkert, men fortjener ikke egen høytid, liksom. Det flyter helt jevnt hele tiden, selv i større online slag, og det er viktigst i denne typen spill.

Jeg tror jeg først og fremst vil anbefale Unreal Tournament III for Playstation 3-eiere. Spillet har mange av de samme kvalitetene som Halo 3; det høye tempoet, nydelige kjøretøy, velbalanserte våpen og flott banedesign. Derfor er det kanskje ikke like hett for Xbox 360-gamere. For Halo 3 er et bedre spill enn dette. Syv dager i uken. Playstation 3 har bare Warhawk, Call of Duty 4: Modern Warfare og Resistance: Fall of Man, så Unreal Tournament III bringer masse til Sonys konsoll som den ikke allerede har.

Unreal Tournament III er ikke blant topp tre til Xbox 360, men går lett inn på en tilsvarende liste for Playstation 3. Dette er onlinemoro med flotte og varierte baner, gode kjøretøy, kule våpen og et helt hysterisk tempo. Epic leverer nøyaktig det de skal. Akkurat som de har gjort i ti år med denne serien. Gratulerer med jubileet!

Obs! Bildene er fra PC-versjonen.