Situasjonen er en helt annen med Grand Theft Auto 4. Sjelden har et spill vært så etterlengtet, og da er det ekstra deilig at spillet klarer å innfri så til de grader. Som Niko Bellic, blodfersk innvandrer fra et ikke navngitt østblokkland, står Amerika for dine føtter. Niko er skruppeløs krigsveteran, klar for et nytt liv, men er snart fanget i intriger sammen med sitt håpløse søskenbarn, og gangstere fra alle verdensdeler.
Ved å putte et firetall bak tittelen, forventer jeg at GTA4 er et stort steg videre i forhold til de tidligere spillene. Jeg forventer mer realisme, en mørkere stemning, like mye sarkasme og humor, bedre skuespillere og en enda mer levende by. Forventningene mine var faktisk ganske så høye før jeg satte på spillet og gledelig kunne konstatere at Rockstar leverer. Til de grader.
Det har nemlig alltid vært greia med Rockstar og GTA, de gir deg det du vil ha, og det du ikke visste at du ville ha. Som mobiltelefonen. Ettersom spillet foregår i nåtid har selvsagt Niko mobiltelefon, og denne brukes svært flittig i spillet. Man kan ringe til kompiser, ringe politiet, laste ned ringetoner og bruke den til å bygge opp sitt nettverk. Er du skadet kan du ringe en ambulanse som kommer og hjelper deg. Etter hvert når du får bygd opp nettverket ditt, får du kontakter du kan ringe for å be om tjenester. Etter en time lurer du på hvordan du i det hele tatt klarte deg uten mobiltelefonen i de foregående spillene.
Det er også morsomt å se hvordan Rockstar hele tiden prøver ulike konsepter fra GTA-spillene. Rollespillelementene fra San Andreas, der man bygde opp ferdighetene sine over tid eller med trening er borte, mens det å kjøpe klær og bytte ut garderoben sin er beholdt. Det er som om Rockstar hele tiden finpusser konseptet, og formelen de har kommet frem til i GTA4 fungerer helt fantastisk.
Det er ingen tvil om at Liberty City er en kopi av New York, alle som har vært i storbyen vil kjenne seg umiddelbart igjen, og det største steget videre for serien, i mine øyne, er stemningen i byen. Den er full av fotgjengere som går rundt og snakker med hverandre, spiser pølser, ringer med mobilen og drikker kaffe. Det siver røyk ut av kumlokk, sølepytter ligger på veien, aviser blåser i vinden og du kan nesten lukte eksos mens du vandrer rundt i byen. Bygg og nabolag er gjenskapt med en utrolig sans for detaljer, og å se skyskraperne i horisonten, og samtidig vise at du kan kjøre dit hvis du har lyst, gir en storslagen følelse.
Et annet stort steg videre er kjøretøyene, som er tyngre og mer avanserte å kjøre enn tidligere. Å bruke håndbrekket i svinger er mye mer komplisert enn før. Det er vanskeligere å kjøre som Martin Schancke på amfetamin gjennom rushtrafikken, men desto mer tilfredsstillende når man mestrer den nye fysikken.
Tilfredsstillelse er et stikkord hele veien gjennom, faktisk. Der man tidligere har klatret opp på tak og avsatser for å finne tagger man kan spraye over eller andre småting som man skal samle på, er det overraskende lite å samle på i GTA4. Den lange turen opp trappene til taket på et bygg gir en belønning i seg selv når man skuer utover det vakre landskapet under seg, når man kan se åstedet for gårdagens skuddrama fra en annen vinkel, idet solen stiger opp og bader Liberty City i morgenlyset.
Det er vakkert, hele veien igjennom. Selvsagt er det mange kjipe teksturer, for eksempel i butikkvinduer, men grafikken henger på grep og imponerer hele veien. Det er pent, realistisk og storslagent. Atmosfæren er upåklagelig, døgn- og væreffekter gjør at du føler at du er i en levende storby.
Realismen gjør også at jeg tenker mer på konsekvensene av mine handlinger. Det er ikke lenger like gøy å meie ned fotgjengere når ragdoll-fysikken slenger de over panseret og ned på bakken, og jeg må kjøre i bilvasken for å vaske blodet av bilen etterpå. Jeg vil være en del av den vakre byen, ikke et forstyrrende element.
Jeg har med vilje latt være å røpe så mange detaljer i dette spillet rundt handlingen, eller alt du kan gjøre i spillet. Mye av moroa i Grand Theft Auto IV kommer av å oppdage alt selv. Det er så mye å bli kjent med, så mye å utforske, at halvparten av spilletiden min har blitt brukt på tull og tøys som ikke har noe med handlingen å gjøre. Som å få en lapdance fra en stripper på bar. Eller se poker på TV inne i leiligheten til Niko. Eller forsøke å klatre opp den nedlagte berg-og-dal-banen på tivoliet. Eller terrorisere de mange pølseselgerne. Eller kjøre i trafikken som en lovlydig borger mens jeg hører på Iggy Pop som er DJ på en av de seksten radiokanalene. Eller kjøre i fylla. Eller finne horestrøket. Eller bryte meg inn på flyplassen hvor jeg fort fikk terrorpolitiet og tre helikoptre i hælene. Det er så mye å fortelle, så mye å oppleve, men du fortjener å oppleve alt selv.
Grand Theft Auto IV er gjenkjennelig for fansen, det følger i fotsporene til de gamle spillene, men med en uovertruffen atmosfære og spillverden. Det er et oppslukende spill, et spill som følger med deg i tankene når du har slått av konsollen og sitter og spiser middag. Det er en billett til et fantastisk eventyr i en gigantisk storby, og kan ikke anbefales varmt nok!