Jeg har noe jeg må innrømme først som sist. Jeg er ingen megafan av racingspill. Jeg liker å kjøre bil. Fort og gæli, men så snart noen setter på Gran Turismo eller Forza Motorsport for å vise meg hvordan de kan justere vingen på bilen for å få bedre downforce slik at 0.002 sekunder kan kappes av rundetiden, sovner jeg.
Jeg liker mine racingspill som bilreklamene: det skal se lekkert og actionfylt ut, bilene skal reagere umiddelbart og hvert eneste sekund av hvert eneste løp skal være spennende. Glem lisensprøver og søndagskjøring med en Lada for å låse opp farstsmonstre: gi meg superkrefter under panseret umiddelbart!
Og i så måte er Race Driver Grid drømmespillet for meg. Først og fremst fordi det på overflaten oppfører seg slik du forventer at et realistisk racingspill skal oppføre seg. Bilfysikken er upåklagelig, bilene kjennes tunge, de slædder gjennom svingene, og dulter borti hverandre med stor kraft slik at deler av karosseriet flyr veggimellom. Det er slik jeg innbiller meg at det er å kjøre et intenst bilrace, og denne illusjonen er på mange måter bedre enn en virkelighet som fokuserer mer på bremsing og spilleregler enn gassen i bånn og ren adrenalin.
For Race Driver Grid er adrenalinracing på sitt aller beste. Hvert eneste løp er intenst, du føler at du hele tiden er på grensen til å miste kontrollen, idet du kjemper deg gjennom sving etter sving, men klarer gang på gang å hente deg inn.
Vanskelighetsgraden er perfekt balansert, det er en prestasjon å vinne et løp hver eneste gang. Og det er en oppnåelig prestasjon. Fokuset er ikke på detaljmekking av biler, men av å gjøre det bra i racingdelen. Motspillerne kjører som noen brutale drittsekker, og det bør du også gjøre. Og fornøyelig nok skaper motspillerne kaos for hverandre og ved å dulte og lage kræsj.
En annen stor styrke i Race Driver Grid er den store variasjonen i kjøretøyene. Man får kjøre alt fra overrånede driftebiler som sklir seg nedover fjellveiene i Japan, til lynraske racingbiler fra Formel 1-sirkuset og tunge amerikanske sportsbiler i rene bulkeløp. Og alt henger på en merkelig måte på greip. Det er gedigne forskjeller mellom å kjøre en tung sportsbil og en blodtrimma racingbil, og kjøringen din må også tilpasses deretter.
En av de aller største nye idéene i Grid er flashback-funksjonen. I hvert løp har du muligheten til å spole tiden tilbake noen få ganger, dersom du skulle gjøre en glipp. Om du blir bøllet ut av banen av en bil, eller får en skrens og går rundt i en sving, kan man ganske enkelt spole tiden noen sekunder tilbake, og starte derifra igjen. Det er en genial funksjon som du kommer til å bli veldig glad i, og som helt sikkert vil bli kopiert av mange konkurrerende racingspill i fremtiden.
Den gjennomgående kampanjen handler om deg og ditt team sin kamp for å klatre på rankingtabellen ved å delta i forskjellige grener. Seier i race gir deg ryktepoeng som gir tilgang til nye løp, og euro for å kjøpe nye biler. Sponsorer vil gjerne ha firmalogoer på bilen din, noe som igjen gir bonuser hvis du klarer å oppfylle kravene i sponsorkontrakten når du kjører et løp. Det er lettvint og enkelt, og håndteringen av bilene og laget ditt blir ikke mer omfattende enn at det unngår å ta fokuset vekk fra det som er spillets nerve, nemlig løpene.
Grafikken i spillet er gjennomgående god, detaljrikdommen i bakgrunnene kan kanskje ikke måle seg med Gran Turismo 5, men til gjengjeld flyter spillet bedre enn noen annen racer på markedet i dag. Det florerer også med grafikkeffekter, og bilene kan skades og totalvrakes og strør deler bak seg på banene hvis de kræsjer. Lyden er gjennomgående god, og behagelig sparsommelig med bruk av musikk.
Race Driver Grid kommer fra de ukronede racingkongene Codemasters, som med dette og Colin McRae: Dirt er i ferd med å virkelig bli best i racingsjangeren. Dette er noe så hyggelig som et racingspill som våger å fornye sjangeren og tør å være moro, harry, brutalt, intenst og romantisk samtidig!