The Dark Pictures: The Devil in Me

Min tidligere erfaring med denne serien er faktisk lik null, så jeg hoppet inn i The Devil In Me uten å ha noen spesielle forventninger. Jeg har dog spilt Supermassive Games' Until Dawn som er veldig i samme gate. Det var et spill som imponerte meg på flere områder, spesielt visuelt. The Devil In Me er ikke noe stygt spill det heller, men jeg blir raskt litt distrahert over de mange skavankene som tidlig kommer til syne. Rent teknisk er miljøene og rollefigurene svært vakre med høyoppløste og "crispy" teksturer, men altfor ofte beveger de seg på unaturlige måter eller sjeler med øynene. Folk kan ofte rett og slett (med mangel på bedre norsk ord) se litt "derp" ut ("uncanny valley" og alt det der). Jeg er vanligvis ikke så voldsomt dømmende over grafikk i spill, men når man spiller et spill i den såkalte interaktivt drama-sjangeren forventer jeg litt mer. Her skal tross alt historien være i sentrum og mesteparten av tiden blir brukt i samtaler.

The Devil In Me handler om et lite filmcrew som lager dokumentarfilmer, og det er tydelig fra start at denne gjengen sårt trenger sitt store gjennombrudd. En dag får de en mystisk invitasjon til en øy med et replika-hus bygget etter hotellet til H.H. Holmes, en beryktet massemorder fra det 19. århundre. Det sies at H.H. Holmes brukte sitt hotell til å lokke til seg intetanende gjester for å myrde dem. Dette er midt i blinken for crewet som gjerne vil lage en dokumentarfilm om Holmes. Det tar ikke lang tid før mystiske ting begynner å skje, og før de vet ordet av det må de kjempe en febrilsk kamp for å unnslippe øya. Siden historien er det viktigste i dette spillet føler jeg at å avsløre særlig mer enn dette vil ødelegge moroa for de som vil oppleve spillet selv. Jeg vil dermed ikke snakke så mye mer om historien utenom miljøene man får boltre seg i.

I kjent stil for sjangeren er mesteparten av spillet av det mer passive slaget. Man vandrer rundt, plukker opp ting for å se nærmere på det, løser puzzles eller slår av en prat med andre karakterer. Stort sett går samtalene av seg selv, men man blir stadig bedt om å velge mellom to responser, eller å tie. Hva man velger å si og gjøre vil ha store følger for hva som vil skje med de ulike karakterene man kontrollerer. Alle fem karakterer i crewet er spillbare, og du som spiller er med på å bestemme deres skjebne, til og med om de overlever eller ei. Noen av valgene er dessuten utrolig vanskelige å ta, og må ofte tas veldig raskt. Ikke bare valgene bestemmer, men også hvor flink du er til å trykke på rett knapp til rett tid, selv om jeg er overrasket over hvor lite dette faktisk blir brukt i spillet. I spill som Detroit: Become Human eller The Walking Dead er dette med knappekombinasjoner for å overleve kampscener mye mer flittig brukt. Dette er litt synd, for det gjør at The Devil In Me føles litt for passivt til tider. Det blir for mye vandring i korridorer på hotellet mens man plukker opp og annen lapp man kan lese, eller å flytte på kasser for å rekke opp til høye kanter. Jeg hadde ikke klagd om det var en liten del av spillet, men mange av disse sekvensene er dratt litt for langt ut og virker mest som meningsløst fyll. Det er sjeldent man kan faktisk ta egne valg under utforskingen, valg tas for det meste i actionsekvenser eller i samtaler.

En annen klage jeg har er hvor latterlig mange billige jumpscares som er strødd om i spillet. Selv bare å plukke opp en avis kan i all hemmelighet være en jumpscare, mange av dem er såkalte fake outs hvor det bare er noe som skal få deg til å skvette uten at det egentlig er noe farlig som hender. Dette er helt greit i små doser, men den 20. gangen klikka det nesten for meg. Noen burde fortelle Supermassive Games at det fint går an å bygge opp en skrekkopplevelse uten jumpscares rundt hvert bidige hjørne. Det ble bare slitsomt.

Heldigvis er skuespillet stort sett meget godt, spesielt fra de mer kjente navnene som Jessie Buckley og Paul Kaye. Men jeg ble virkelig tatt på senga i prologen til spillet. Prologen utspiller seg på sent 1800-tall, og tar for seg det faktiske mordhotellet til Holmes. Denne sekvensen er svært kort, men herregud for et sinnsykt elendig skuespill. Det virket nesten som en slags parodi på skrekksjangeren, og det kan godt hende at dette var utviklerens intensjon også i selve prolog-biten. Jeg håper i hvert fall det...

Lengden på spillet er overraskende lang, man kan fint bruke 6-8 timer på en gjennomspilling, som er helt innafor siden dette ikke selges som et fullprisspill. Dessuten bys det på bøttevis med gjenspillingsverdi ved hjelp av samleobjekter, andre veivalg eller mulighet for å spille med en venn. Sistnevnte kan gjøres både lokalt og over nett.

Hvis du allerede liker denne typen interaktive drama-spill, kan nok dette være noe for deg. Jeg kan som sagt ikke uttale meg om tidligere spill i serien, men likte du Until Dawn kan nok dette være noe for deg. Jeg synes dog denne historien og rollegalleriet er en del svakere. Det har absolutt sine øyeblikk, men det tar litt for lang tid før spenningen virkelig dras i gang. Når det i tillegg er litt for mange langdryge partier med småkjipe puzzles, så må jeg jo si at det er vanskelig for meg å be de fleste kaste seg over dette spillet. Jeg personlig merker også at denne sjangeren med spill begynner å gå litt ut på dato, og trenger en eller annen form for nytenking for å få meg genuint interessert i den igjen. Da tenker jeg selvfølgelig ikke på skrekk som sjanger, men interaktive dramaer. Hardcore fans av sjangeren og studioet vil nok dog bli fornøyd med det som serveres.