The Callisto Protocol

Det skjer kun ved relativt få tilfeller i denne ganske korrupte bransjen at vi ser et prosjekt med AAA-produksjonskvaliteter fra en helt ny, uprøvd utvikler. Så veletablerte og urokkelige er gigantene i bransjen at de som styrer budsjettene som regel prioriterer midlene til det vi allerede kjenner, det de vet fungerer.

Så det meste av den etablerte pressen, så vel som forbrukere fra nær og fjern, har vært ganske interessert i The Callisto Protocol helt fra starten. Her snakker vi om en helt ny IP, helt uten multiplayer eller andre sosiale aspekter. Det er ingen lootbokser eller mikrotransaksjoner, det er ingen vidstrakt åpen verden eller massevis av ekstra sideinnhold, og det er heller ingen minispill, dialogsystemer eller New Game+ (til å begynne med). Nei, The Callisto Protocol er en ny IP, en ny skrekk-IP, vel å merke, som ser ut til å være fornøyd med å bare underholde deg en kort stund, og som ikke tilbyr deg noen annen måte å samhandle med det på enn å... vel, spille det igjen hvis du føler for det - fordi det er gøy. For et innovativt konsept!

Allerede nå er dette ganske forfriskende, ettersom vi alle må navigere i søla som er vår live service-orienterte virkelighet, fylt med endeløst fyllstoff og påtrengende inntektsgenerering. The Callisto Protocol har ikke noe av dette.

Men la oss dykke ned i hva spillet faktisk er i stedet for hva det ikke er. The Callisto Protocol ble utviklet av Striking Distance, et team ledet av tidligere Sledgehammer-grunnlegger Glen Schofield, samt en rekke andre veteraner fra alle hjørner av spillindustrien. Teamet består av erfarne folk, men dette er studioets aller første spillprosjekt, og som sagt en helt ny IP, selv om det startet som semi-relatert til PlayerUnknown's Battlegrounds. Og nå som vi snakker om PUBG, er dette også helt nytt for utgiver Krafton, som har bestemt seg for å diversifisere produksjonen sin, og man kan bare applaudere det faktum at dette er det første spillet de lanserer den strategien med.

Du kjenner kanskje også Schofield som en av de sentrale kreative hodene bak Dead Space, og det DNAet kan helt klart merkes hele veien gjennom Callisto. Skrekk opplevd i tredjeperson Check. En "trampe"-mekanikk? Check. En sykdom som sprer seg gjennom en industriell sci-fi-setting? Check. The Callisto Protocol legger ikke skjul på hvor det henter inspirasjonen fra, men det fremstår aldri som mangel på fantasi heller.

Handlingen i spillet foregår på Callisto, en av Jupiters måner, hvor de innsatte i superfengselet Black Iron plutselig blir forvandlet til voldsomme, muterende monstre takket være noe som kalles "Biophage". Det er opp til den helt nye, og uskyldige, innsatte Jacob Lee, (spilt av Josh Duhamel) å rømme fra dette forferdelige fengselet. Selvfølgelig blir handlingen bare dypere herfra, og underveis må Jacob lære mer om Biophages opphav og selskapet som driver fengselet Black Iron. Men på beste God of War-vis er hovedmålet gjennom det meste av spillet relativt simpelt; "unnslipp Callisto". Spillet overeksponerer viktige plottråder, men etterlater mye som åpne spørsmål også. Vi lærer egentlig ikke så mye om selve verdenen.

Faktisk er et av spillets største salgsargumenter at det aldri kaster bort tiden din. Det er en stram opplevelse fra ende til annen. Det er så fokusert at det aldri foreslår at det er andre veier å utforske enn den sentrale veien fremover mot målet ditt. Selv om du er eventyrlysten, skjer det bare en håndfull ganger at det faktisk er noe å se foruten den etablerte, strukturerte berg-og-dal-banen foran deg.

Det er også det insisterende fokuset som gjør at teamet på Striking Distance kan kaste den ene proprietære og spesialdesignede delen etter den andre i spillerens fang. Hvert eneste lag av Black Iron, av resten av Castillo, er helt unikt. Hvert panel, hver dør, hver korridor, alt er skreddersydd for øyeblikket, og det er ikke noe gjenbruk eller designmessige snarveier her. Det er dybde hvor enn du kikker; en flimrende lampe som kaster en spesiell skygge rundt et hjørne, en uskyldig vakt som har skrevet farvel til familien sin i sitt eget blod på veggen, snøfnuggene som smelter på glasset til den sentrale fengseslkuppelen. Det er et detaljnivå som bare kan oppnås med et helt lineært fokus, og The Callisto Protocol er lineært med stor "L".

Jeg har blitt spurt noen ganger om The Callisto Protocol er skummelt, og det er skummelt, på samme måte som for eksempel Dead Space og Resident Evil Village er. Det er forferdelige monstre som lurer rundt hvert eneste hjørne. Smart lyssetting, lyddesign og fiendeplassering vil holde deg på tærne, men du får raskt verktøyene for å overleve. Dette er ikke Amnesia eller Outlast hvor hjelpeløsheten bidrar til frykten, og derfor er det også mye lettere å komme igjennom enn de mer hardkokte skrekkopplevelsene, men på en god måte.

Jacob har en Stun Baton, et begrenset utvalg av våpen og en GRIP Glove som sentrale verktøy. Du kan gradvis utvide og oppgradere arsenalet via spesielle terminaler plassert gjennom hele spillet ved å bruke ressurser du har samlet på veien. Det er også et relativt begrenset inventarsystem, som hele tiden krever at du tenker nøye gjennom hva du tar med deg og hva du etterlater.

Alt dette fører mer naturlig til et tilfredsstillende, brutalt og fysisk kampsystem som plasserer spilleren tett på de mange forskjellige monstrene. Du kan unngå angrep ved å flytte den venstre analoge spaken din, og da handler det om å bruke en kombinasjon av slag med Stun Baton, telekinetisk manipulasjon med GRIP, og god gammeldags skyting med den begrensede mengden ammunisjon du har til rådighet. Det kan høres rudimentært ut, og det er det virkelig, men det er forfriskende å se et kampsystem så fokusert som dette. Jacob er ganske tung å kontrollere, så det handler om nøyaktig posisjonering og å bruke forskjellige taktikker hvis du vil overleve. Og derfor er det også veldig utfordrende, spesielt i den siste tredjedelen av spillet.

Men The Callisto Protocol handler mest av alt om det spektakulære førsteinntrykket, om rushet du føler under den første gjennomspillingen som varer i omtrent 12-14 timer, hvor du tar alt inn på en gang og lar deg sluke av utmerket dialog, nydelig grafikk og smart design. Du kan hele tiden føle hvordan spillet nekter å strekke seg for langt og som resultat virke for tynt. I stedet koker det ned til en veldig stram og fokusert opplevelse, akkurat som Dead Space gjorde for så mange år siden.

Dette betyr ikke at spillet er helt perfekt. Tempoet går litt for fort i starten, og selv om jeg personlig ikke opplevde noen nevneverdige tekniske problemer under gjennomspillingen min på Xbox Series X i Performace Mode (som gir en ganske jevn 60fps-opplevlese), opplevde min svenske kollega en del bugs, som endte opp med å negativt påvirke hans opplevelse.

Til syvende og sist er The Callisto Protocol en triumf. Det er ikke bare en triumf fordi det med suksess klarer å vise oss forbrukere at du fortsatt kan laget et spill hvis primære motiv er underholdning uten å kaste bort tid og prakke på med grådig inntekstgenerering, det er også en triumf fordi det bare er et utrolig godt laget spill som vet nøyaktig hva det vil være, og hva det ikke vil være. Jeg håper virkelig på mer som dette fra Striking Distance, fra Krafton, og fra andre som forhåpentligvis følger samme eksempel.