Crisis Core: Final Fantasy VII - Reunion

Det var det ikke rent lite spenning knyttet til lanseringen av Final Fantasy VII: Remake i 2020, hvor den gamle klassikeren ble bygget opp fra bunnen av med all den pomp, prakt og taggete hårfrisyrer som bare Square Enix kan levere. Mye ved sluttresultatet var unektelig positivt, men da jeg anmeldte spillet for to og et halvt år siden følte jeg likevel at den grunnleggende historien ikke ble ivaretatt godt nok, der spillet til slutt føltes mer som en nytolkning av det originale Final Fantasy VII som tok seg litt for store friheter enn en trofast nyversjon.

Til tross for dette var det mye som fungerte godt i Final Fantasy VII: Remake, som den særdeles pene grafikken, den lekre lyden i form av både mesterlig musikk og skarpt stemmeskuespill (både på japansk og engelsk) og det actionfylte kampsystemet. Sistnevnte ga noen gode assosiasjoner til Crisis Core: Final Fantasy VII, prologen til originalspillet som kom til PlayStation Portable i 2007. Drømmen om en oppdatert relansering av Crisis Core i samme drakt som Final Fantasy VII: Remake begynte å vokse, men den virket samtidig fjern. Crisis Core har lenge vært låst til utelukkende en fysisk lansering til PlayStation Portable, og takket være bruken av den japanske kjendissangeren Gackt som utgangspunkt for spillets skurk Genesis virket spillet å være låst i lisens-limbo for alltid.

Nettopp derfor er det ekstra gledelig at Odin, Bahamut og Fat Chocobo faktisk har hørt våre bønner. To og et halvt år etter at verdens øyne på ny ble rettet mot Cloud, Tifa og Sephiroth har turen endelig kommet til verdens beste SOLDIER 1st Class, Zack Fair. Forhistorien til Final Fantasy VII er nå endelig fri fra sitt PSP-fengsel, og nå kan alle oppleve en nytolkning av 2007-spillet - på godt og vondt.

Det viktigste trekkplasteret her er historien, og dersom du er blant dem som ikke likte alle frihetene Final Fantasy VII: Remake tok seg med kildematerialet kan jeg glede deg med at dette er en trofast gjenfortelling av originalspillets historie. Her får du fortellingen om Zack Fair, en aspirerende supersoldat for megaselskapet Shinra med et standhaftig pågangsmot og en urokkelig drøm om å bli en helt på lik linje med sitt idol, Sephiroth. Gjennom en syvårsperiode følger vi Zack på hans reise som tar oss med helt frem til startscenen i Final Fantasy VII, hvor en rekke mørke sannheter om Shinra og SOLDIER-programmet kommer for en dag og vi får vite mer om bakteppet for Clouds eventyr.

Historien i spillet dekker en rekke viktige punkter i den helhetlige Final Fantasy VII-sagaen, og det er også visse punkter i Final Fantasy VII: Remake som er vanskelig å forstå fullt ut med mindre du har spilt både det originale Final Fantasy VII og Crisis Core. Derfor er det flott at flere nå kan få oppleve historien, men først og fremst er dette gledelig fordi dette muligens er den beste Final Fantasy VII-fortellingen. Mye av dette kommer av at Zack er en ekstremt likandes fyr, som med sitt eplekjekke humør og utrettelige pågangsmot er en lettere figur å bli kjent med enn den mutte og litt surmulende Cloud Strife. Støttegalleriet er også utmerket i dette spillet, hvor vi både stifter nye bekjentskaper og møter gamle kjenninger som vi får et litt annet innblikk i enn tidligere. Full klaff er det riktignok ikke, hvor særlig skurken Genesis føles som en pompøs emo-klatt som elsker å sitere sitt favorittepos Loveless ved enhver anledning, men for det meste er dette en historie som har beholdt hele sin dramatiske tyngde med sine mange emosjonelle øyeblikk. Har du den minste interesse av Final Fantasy VII-universet er dette mer eller mindre obligatorisk pensum.

Hovedårsaken til at historien er beholdt mer eller mindre uendret er fordi dette er en oppusset utgave (remaster) snarere enn en nyversjon bygget opp helt fra bunnen (remake). Det vil si, i teorien er den det, men Square Enix har her gjort langt mer enn å bare tilpasse oppløsningen og åpne spillet opp for en ny konsoll. Arbeidet de har gjort kan beskrives som om noen hadde tatt et gammelt Lego-sett, fjernet de gamle og litt falmede klossene og bygget modellen opp igjen med nye og langt mer detaljerte klosser ut ifra de samme tegningene. Den grunnleggende spillmekaniske strukturen er ivaretatt, men spillet har fått ny lyd, nytt utseende og et oppusset kampsystem som bringer spillet opp til et lignende nivå som Final Fantasy VII: Remake. Dermed ligger spillet i realiteten et sted mellom remaster og en full remake, ikke helt ulikt Nier Replicant ver.1.22474487139. Her er det veldig lett å kjenne seg igjen hvis man har vært her før, men det tar ikke lang tid før man ser hvor mye det faktisk er gjort med denne versjonen.

Resultatet er et spill som er skreddersydd for dagens konsoller, og spesielt på nyere konsoller som PS5 er spillet svært pent. Figurmodellene er svært detaljerte, lyseffektene er varme og fyldige og gjenskinnet i både marmor og våt asfalt er imponerende. Omgivelsene har fått langt flere detaljer og byr på en verden som føles ekte og levende, skjønt den er litt folketom iblant. På PS5 kjører spillet i silkemyke 4K/60fps, men på en eldre PS4 er spillet redusert til 1080p/30fps, som naturligvis gjør den visuelle festen mindre imponerende. Uansett har spillet fått et stort visuelt løft, i hvert fall hvis man fokuserer på Zack, de viktigste birollefigurene og omgivelsene. NPC-er har derimot ikke fått en like god behandling, hvor de fleste er stive i maska, tomme i blikket og har noen gamle og stive bevegelsesanimasjoner. Gress og steiner er også temmelig statiske og reagerer verken på vind eller at man tråkker på det, men alt i alt er dette et spill som imponerer mer enn det skuffer rent når det kommer til utseendet.

Derfor er det trist at de dataanimerte filmsekvensene, som var mektig imponerende i 2007, ikke har fått den samme overhalingen. Tvert imot virker de å være helt uendrede med akkurat den samme oppløsning og lyssettingen som de hadde på PSP, noe som gjør at de går fra å være originalspillets visuelle høydepunkt til å bli de klart svakeste delene av denne utgaven. Det er slike øyeblikk som gjør at man innser hvor mye det faktisk er gjort med lys- og fargesetting i spillindustrien de siste årene. Forskjellene er ikke like merkbare hvis man spiller på en eldre konsoll uten HDR-støtte, som en PS4, men de er fortsatt til stede. Med tanke på all den kjærligheten resten av spillets innpakning har fått, er det skuffende å se at de kule filmsekvensene ikke har fått det samme.

Mens den japanske språkdrakten er beholdt mer eller mindre intakt (og nå tilgjengelig i Vesten for første gang for de som ikke imponerte originalspillet fra Japan), er det engelske stemmeskuespillet spilt inn på nytt med de samme stemmeskuespillerne som spiller sine respektive roller i Final Fantasy VII: Remake. Dermed får man et stemmeskuespill som er vesentlig bedre enn i originalen og som skaper en kontinuitet med den moderne tolkningen av sagaen. Musikken har også fått seg et skikkelig løft, og selv om jeg først trodde at den var mer eller mindre identisk med originalmusikken tok det ikke mange sammenligninger mellom gammel og ny innspilling før jeg ble oppmerksom på den kraftige forbedringen i kvalitet, harmonisering og instrumentsammensetning.

De positive kvalitetsforbedringene renner også over i kampsystemet, som har fått en skikkelig overhaling tilpasset et moderne kontrollsystem. På PSP måtte man frenetisk veksle mellom de ulike valgene ved hjelp av skulderknappene, men nå kan du knytte diverse Materia til de ulike knappene på en fullverdig håndkontroller. Egne knapper for å dukke, blokkere og slå er også inkludert, pluss nyheten hvor fiendens kraftigste angrep kan avbrytes om du er rask nok på avtrekkeren. Dermed får man et spill som byr på mye moro og action, skjønt kampene blir kanskje litt lette på normal vanskelighetsgrad for erfarne spillere. Hvorvidt du vil like ruletten Digital Mind Wave (DMW) som gir Zack tilfeldige fordeler i kamp eller ikke er ikke lett å si, ettersom fansen har kranglet om dette i 15 år og kommer til å fortsette kranglingen helt til Sephiroth endelig treffer oss med en Supernova.

Moroa med hovedoppdragene forsvinner derimot fort når man setter seg ned med sideoppdragene, som er den klart svakeste delen av spillet ettersom alle sideoppdrag i praksis er like. Du leser en melding som kort forteller deg bakgrunnen for oppdraget før du blir dumpet i et generisk område, løper noen meter og slår hovedmonsteret etter å ha knertet noen svakere beist på veien. De korte oppdragene tar sjelden mer enn et par minutter og er åpenbart designet for kortere økter på farten i et håndholdt format. Man kan respektere Square Enix for å ha bevart den originale sideoppdragsstrukturen for å ivareta spillets identitet, men med mindre du spiller dette på Switch mens du er på reise vil sideoppdragene fort settes til side for ikke å miste motivasjonen. I det minste er de lange lastetidene fra originalen en saga blott, så nå kan man lett gjøre unna en haug med sideoppdrag i en fei.

Crisis Core: Final Fantasy VII - Reunion er en remaster som overgår det meste man ser når gamle spill pusses opp til nye konsoller. Det ivaretar originalspillets identitet og kjerne, inkludert de mer negative sidene som ikke nødvendigvis har tålt tidens tann, samtidig som det serverer en presentasjon og et kontrollsystem som bringer spillet mye tettere opp til dagens standard. At spillets sideoppdragsstruktur er dørgende kjedelig og de dataanimerte filmsekvensene ikke har blitt pusset opp trekker opplevelsen noe ned, men når spillet samtidig leverer den samme gode historien med bedre lyd, en flytende visuell opplevelse og et actionfylt kampsystem skal jeg ikke klage.