High on Life

Allerede på forhånd hørtes det veldig morsomt ut, et sci-fi-spill med førstepersonsaction designet av Justin Roiland, en av skaperne bak Rick & Morty. Det vi fikk se på forhånd antydet et fargerikt og ganske unikt spill med en snakkende pistol, og jeg har faktisk vært veldig spent på å begi meg ut på dette eventyret. Noe jeg for noen dager siden endelig fikk muligheten til å gjøre.

For å direkte oppsummere anmeldelsen, har jeg både gode og dårlige nyheter, og jeg starter med førstnevnte. Faktum er at Roiland har lykkes med noe få andre gjør, og det er å skape et genuint morsomt spill. Kombinasjonen av spill og humor fungerer av uklare årsaker sjelden bra, men de som liker Roilands andre verk vil utvilsomt sette pris på dette også. I praksis betyr dette ganske smart og kjapp humor kombinert med mye mindre politisk korrekte innslag og litt rusromantik (tittelen antyder også dette). Definitivt ikke for alle, men som jeg sa, hvis du liker Rick & Morty, vil du nok også synes dette er morsomt. Hvis du ikke gjør det, vil du heller ikke like dette. Dette blir lett litt dude-ish, men godt skrevet - det er det unektelig, og det finnes ikke noe liknende i spillverdenen.

I begynnelsen av spillet kommer romvesener og angriper vår kjære planet, hvoretter hovedpersonen vår og søsteren blir fraktet bort i verdensrommet av et mindre mirakel til en by som ligger et sted i universet. Snakkende pistoler har en sentral rolle og fungerer i stor grad som fortelleren gjennom hele eventyret, hvor vi får påta oss rollen som dusørjeger og legge ut på en reise for å prøve å komme tilbake til jorden og underveis bli så mektige som mulig, med mange nye egenskaper. Alt mens bisarre ting skjer rundt oss.

En medvirkende årsak til at humoren fungerer er at designet er absolutt førsteklasses. Verdenene er hyggelige å utforske, varierte og føles virkelig forseggjorte. Animasjonene er også gode og flere ganger i løpet av reisen står jeg bare og ser meg rundt. Det gjør det til en fryd å spille videre, og det er alltid nye vittige kommentarer fra våre snakkeglade våpen om hva som skjer på skjermen, ofte ting som bryter den såkalte fjerde veggen.

Men så var det de dårlige nyhetene. Og det gjelder selve spillbarheten. Fordi High on Life er ikke et bra spill. Faktisk, hvis det ikke hadde vært så fargerikt og godt designet, ville jeg ha kalt det et direkte dårlig spill. Problemene er mange, det verste er at spillkontrollen virkelig er middelmådig. Det er som sirup i øyet og det føles aldri som om jeg har full kontroll over hva som skjer. Jeg krever ikke at alt skal føles som Halo Infinite med millimeterpresisjon, men nå er det så ille at jeg ofte bare vil legge fra meg spillet. Legg til dette at banedesignet ikke er særlig bra og at det er vanskelig å vite hvor du skal gå videre, og det blir ikke enklere av at hjelpefunksjonen som er der stort sett er ganske forvirrende.

Det aller verste er i kamper på smale flater som for eksempel bossarenaer. Den aller første kampen holdt jeg på å kaste kontrolleren i veggen, ikke fordi det er spesielt utfordrende, men fordi jeg forventes å svinge rundt med en gripeliknende funksjon uten at spillkontrolleren egentlig tillater det. Dette betyr at jeg aldri får kontroll over det jeg gjør, og når jeg lykkes med noe er det like mye takket være flaks som ferdigheter.

De ulike våpnene som er tilgjengelig er dessverre heller ikke særlig underholdende å bruke, og fiendene jeg forventes å kjempe mot er alle av typen steindum. Jada, de er godt designet og morsomme, men de byr ikke på noen utfordring, ingen distinkt oppførsel som skiller dem fra hverandre, og stort skyter de bare vilt på meg mens jeg forventes å gjøre det samme tilbake. Utviklerne har forsøkt å krydre ting med kombosystemer og liknende, men dessverre faller alt ganske flatt som følge av at spillkontrollene er så dårlige at det ikke er gøy å prøve å fordype seg i spillsystemet.

På toppen av dette er den førsteklasses presentasjonen absolutt ikke akkompagnert av noe førsteklasses lydspor. Snarere motsatt. Flere ganger mens jeg spilte High on Life har jeg tatt tak i fjernkontrollen for å skru ned volumet. Musikken er rett og slett for det meste enerverende og monoton, og bidrar til den trangen til å slå av det hele som jeg føler så ofte under dette eventyret.

Selv om presentasjonen og humoren er gjennomgående bra (igjen, så lenge du liker Roilands humor), er gameplayet så svakt at det ikke hjelper at det er et ganske anstendig system for å oppgradere både seg selv og våpnene, en fin hubverden og mange hemmeligheter. Å underholde personen som holder kontrolleren er den viktigste oppgaven et spill har, uavhengig av sjanger. High on Life får meg absolutt til å humre ved flere anledninger, men dessverre føler jeg for det meste bare frustrasjon og kjedsomhet.