Wavetale

Da var det endelig på tide for Wavetale å innta flere plattformer etter å ha vært eksklusivt for Stadia siden lanseringen i 2021. Dessverre var dette en stor ulempe ettersom Stadia definitivt ikke var hiten som google hadde håpet på om som til slutt fikk dem til å bestemme seg for å legge ned tjenesten. Heldigvis betyr ikke dette at et spill som Wavetale faller i glemmeboken. Det får nå sin rettmessige sjanse til å skinne.

Til å begynne med er Wavetale en visuell fryd for øynene, den litt tegneserieaktige delen av animasjonene er virkelig pent utført og det blir spesielt lekkert når man kommer seg litt høyt og kan se utover havet og all de store og små øyene. Det er virkelig vakkert og det er aldri noen skarpe farger eller kontraster heller, noe som gjør det veldig behagelig for øynene også. Designet er nydelig og den åpne verden er mye større enn den først ser ut til, og utforsking er absolutt verdt å bruke tiden på da det er mye å se og oppdage her.

Som så mange ganger før er det en historie om det gode mot det onde, lys mot mørke, og det hele fungerer som vanlig. Den mørke, mystiske tåken kalt gloom ruller inn over verden og er i ferd med å sluke hjemmet ditt og truer din eksistens. Det er opp til Sigrid å få kontroll på situasjonen. Den mørke tåken har svakheter og de er lys og elektrisitet, så Sigrids jobb er å sørge for at strømmen er påslått og holdes i gang slik at tåken og dens monstre holdes i sjakk. Det er en tøff jobb som innebærer mye klatring i store høyder og selvfølgelig monstre som gjør sitt ytterste for å stoppe henne. I tillegg til kampen mellom god og ondt, tar Wavetale også for seg andre temaer, ikke minst forholdet mellom Sigrid og hennes bestemor. Jo lenger du kommer, jo mer kommer frem. Bestemor er litt overbeskyttende og noen ganger litt hard og streng, men har god grunn til det. Mer enn det ønsker jeg imidlertid ikke å avsløre da det ville vært synd å ødelegge opplevelsen for de av dere som ønsker å spille gjennom det. Jeg kan i hvert fall si at det er en rørende historie og det skjer mer under overflaten enn bare kampen mot mørket og det er også et underliggende budskap om at verdenshavene våre er noe man bør respektere.

Det er selvsagt fortsatt slik at fokus er på kampen mot mørket og det du gjør mest i søken er å skru på brytere i ulike størrelser. For å drive disse må du samle såkalte gnister, som ser ut som små maneter og er den primære energikilden som driver den lille landsbyen deres og holder det onde mørket i sjakk. Det kan for eksempel være å lete etter en haug med hammere som en gammel mann ved et uhell mistet, eller lete etter en partner som har kommet på avveie. Variasjonen av sideoppdrag er ikke stor, men sidekarakterene er faktisk desto mer interessante. Du får møte alt fra pirater til passe gretne sjømenn til en veldig karismatisk homofil mann som er i ferd med å fri til sin partner, og de har alle sine egne personligheter og historier å fortelle.

Sigrid tar seg smidig gjennom den vannfylte øyverdenen, hun hopper høyt, langt og for det meste med god presisjon, mye takket være en veldig stram og fin spillkontroll. Til sin hjelp har hun også et veldig allsidig nett som fungerer både til å gli og til å banke fiender med, og med dette kan hun også nå avsatser hun ellers ikke kunne nådd ved bare å hoppe. Hun er som sagt smidig på land, men hun tar seg også over havet som en viss bibelsk figur og hun kan gå på vannet uhindret, men det er ingenting bibelsk over det hele da hun takket være en mystisk skyggefigur hun blir venn med får hjelp med den biten fra under overflaten, en skikkelse mistenkelig lik Sigrid selv. Hvis du vil komme deg litt raskere frem kan hun også surfe på bølgene og det er faktisk ganske underholdende. Det er akkurat som å surfe i det virkelige liv veldig avslappende og litt meditativt. Dette betyr også at de store distansene som det noen ganger er mellom oppdragene ikke føles så altfor lange i det hele tatt fordi det er så gøy å bare gli mellom øyene og hoppe på bølgene.

Det finnes fiender av ulik styrke, og med det blir det selvfølgelig noen slåsskamper også. Kampsystemet er veldig enkelt, med X-knappen sveiver Sigrid nettet sitt og uskadeliggjør sine motstandere. Det høres kanskje ganske kjedelig ut på forhånd, men faktum er at kampene i all sin enkelthet er veldig morsomme. Det er mulig å utføre visse kombinasjoner og for å beseire noen av de større monstrene, kreves det at Sigrid glir gjennom luften samtidig som hun sveiver med håven, noe som er både veldig effektivt og tilfredsstillende. Det er en slags kombinasjon av frenetisk hamring på X-knappen. Fiendene er svarte monstre av varierende størrelse og styrke, noen har lange ben og skyter ut svart masse som skader Sigrid og noen prøver bare å stikke henne i hjel. Hvis de litt tøffere slyngelene får inn et treff kan det absolutt kjennes, men i det hele tatt er det ikke veldig vanskelig å beseire monstrene. En stor del av dette er selvfølgelig takket være at Sigrid beveger seg så utrolig smidig. Det er bare å hoppe unna hvis det blir for intenst, og da rekker hun fint å lade opp helsemåleren i tilfelle den havner på kritiske nivåer. Sigrid tar heller ingen fallskade, så det er fritt frem å hoppe rundt som du vil.

Det er selvsagt ikke helt feilfritt og det ville vært rart ellers, men stort sett handler det om småtteri. Noen ganger er kameraet litt uregjerlig og drar ut på egne eventyr, noe som kan være litt problematisk hvis det skjer når du for eksempel er under angrep. Jeg skulle også ønske at det var litt bedre variasjon i oppdragene, selv om det ikke er noen stor ulempe med tanke på den ganske korte spilletiden.

Det er veldig vanskelig å ikke forelske seg i Wavetale. Det er laget med så mye sjarm og kjærlighet at du nesten mister haken til tider. Den svenske utvikleren Thunderful Development går slag i slag og spørsmålet er om ikke Wavetale er deres beste spill til nå. Vi kan bare glede oss over at denne perlen nå er sluppet til andre konsoller og også PC. Jeg kan ikke annet enn å anbefale Wavetale på det varmeste.