Mirror's Edge

Byen er blå og hvit og skinner så skarpt mot meg at det svir i øya. Sola står høyt, og et passasjerfly glir sakte gjennom luften og etterlater seg to hvite striper høyt der oppe på den skyfrie himmelen. Jeg har gledet meg til dette øyeblikket helt siden jeg så de første konseptskissene. Nå er jeg her. Tar mine første skritt der oppe på toppen av en skyskraper, og jeg elsker det umiddelbart.

Etter bare noen minutter oppe på hustakene får jeg en liten åpenbaring. Det er lenge siden det har vært så gøy å bare løpe i et spill. Bare komme seg fra A til B. Det er en fantastisk følelse av å være helt fri. En slags rar blanding av Super Mario, Prince of Persia og det nedlastbare plattformspillet Braid. Og litt Portal. For det handler om å bruke hodet og omgivelsene på en litt annen måte enn vi er vant til fra andre spill. Vi må ut av boksen.

Faith er en såkalt Runner. Budbringer. I big brother-samfunnet i Mirror's Edge holdes alle under oppsyn. Telefonsamtaler avlyttes, og det er overvåkningskameraer på hvert gatehjørne. Noen opprørere nekter å følge denne nye reformen, men disse blir effektivt tatt hånd om av myndighetene. Disse grupperingene må jobbe i skjul, og kommuniserer i hemmelighet. Via budbringere. Som Faith.

De første timene svarer til forventningene. Det føles flytende og levende og ekte å løpe og hoppe rundt på hustakene. Etter hvert begynner imidlertid spillets store svakhet å titte frem: Det nådeløse prøv og feil-gameplayet. For Faith er ingen actionhelt som tåler en kilo bly. Faith kan løpe, ikke slåss. Ikke med mindre hun absolutt må. Dette betyr at i det øyeblikket spillet slutter å gi deg hint om hvor du skal, må du belage deg på å dø minst 947.864 ganger på hvert eneste brett. Tungt bevæpnede soldater er konstant i hælene dine og skyter deg i ryggen gang på gang på gang på gang. Og det er jo ikke noe gøy. Av og til kan det være langt mellom lagringspunktene også, så det er duket for en del frustrasjon og irritasjon på de senere nivåene.

Man blir hele tiden rådet til å styre unna kamper, men av og til er det rett og slett uunngåelig. Da gjelder det å prøve å isolere vaktene, og ta dem ut en og en. Du kan bokse og sparke fra deg, men hvis du timer det helt perfekt kan du avvæpne og uskadeliggjøre en fiende med et enkelt knappetrykk. Dermed har du en pistol du kan bruke til kulene tar slutt før du må begynne å løpe igjen.

Uansett hvor i Mirror's Edge du befinner deg ser det utrolig lekkert ut. Svenskene i Dice har gjort noen designvalg som gjør Mirror's Edge til et av de aller mest tiltalende spillene i år. Skandinavisk stilisme kombinert med japansk modernisme og et rent og minimalistisk fargevalg komplimenterer det kalde og korrupte samfunnet disse menneskene lever i. Jeg har ikke sett maken til flott spilldesign siden Bioshock. Dette er årets lekreste spill!

Og lydsiden følger opp. Mirror's Edge høres fantastisk ut. Den metalliske lyden av en stålstige, de hurtige stegene, vinden som suser forbi deg og den nære, intime pusten. Sammen med et vakkert soundtrack er dette en audiovisuell pakke av de sjeldne.

Jeg er en sånn gamer som liker å snoke rundt i alle kriker og kroker og se og glane for å forsikre meg om at jeg ikke har oversett noe. Det går ikke an i Mirror's Edge. Det er umulig. For du er konstant på flukt. Du har alltid kuler susende rundt ørene, og jeg vil ikke engang stoppe for å se meg tilbake. Jeg bare løper. Den veien jeg tror er rett.

Etter at du har spilt deg gjennom et nivå, låser du opp en Time Trial-modus. Her gjelder det bare å løpe gjennom spillet så fort du kan, og denne delen er utrolig hypnotiserende. Du vet hvor du skal, du vet hvordan du kommer deg dit, det gjelder bare å utføre hvert eneste hopp og hver eneste sving perfekt. Dette vil tiltrekke seg mange perfeksjonister som kommer til å løpe rundt i Mirror's Edge i årevis fremover for å sette nye rekorder.

Mirror's Edge er på sitt beste når du som spiller stenger alt annet ute, og bare konsentrerer deg om neste hopp og neste sving. Når du nærmest løper med skylapper, får tunnelsyn, og skjønner hvordan du må løpe for å nå destinasjonen. Og klarer det. Hvilken fantastisk følelse av å være fri.

Spillet inneholder noe av det aller beste jeg har sett i et spill på lenge; et fantastisk design og en deilig frihetsfølelse. Samtidig inneholder det noe av det aller verste jeg har sett i et spill på like lenge; det grusomme prøv og feil-gameplayet, som av og til blir en tålmodighetsprøve av dimensjoner.

Resultatet er et superambisiøst prosjekt som utfordrer og fornyer en sjanger som er veldig definert. Selv om det er bare om lag seks timer langt og mangler onlinedel, er det likevel verdt å plukke med seg. Det føles utrolig nytt og friskt samtidig som det har en vanskelighetsgrad fra den harde gamle skolen. Dermed blir Mirror's Edge et spill du kommer til å elske og hate på en gang.