Call of Juarez: Bound in Blood

Jeg stopper opp et øyeblikk på en liten høyde for å kikke meg rundt. Det golde landskapet er perfekt gjengitt, akkurat som jeg husker det fra utallige westernfilmer. Nedenfor ligger en by med et fengsel. I fengselet sitter en banditt - en banditt som jeg skal få ut. På bakken ser jeg bare knusktørr sand og de brune skinnstøvlene mine - og skyggen av gribbene som sirkler over meg. Som et illevarslende tegn på det som er i ferd med å skje.

Call of Juarez: Bound in Blood er oppfølgeren til 2006-tittelen Call of Juarez, og det er nok en gang polske Techland som sitter ved roret. Allerede her vil kanskje mange rynke på nesa, for western er vel ikke Polens fremste eksportartikkel? Men den etterhvert så rutinerte utvikleren gjør skam på all skepsis, og leverer et av de beste westernspillene som er laget.

I Bound in Blood er det først og fremst historien og karakterene det dreier seg om. Vi følger McCall-brødrenes vei gjennom det ville vesten; mens de deltar i den amerikanske borgerkrigen, deserterer og reiser hjem til familiegården, blir lovløse menn som dreper for penger, reiser til Mexico på jakt etter sagnomsust indianergull og banker hverandre helseløse over fristerinner de møter på veien. Med et velskrevet og troverdig manus i bunn er Bound in Blood et av de bedre førstepersonsskytespillene når det gjelder historie og driv. Jeg satt klistret fra start til slutt.

Rent spillmessig følger det også opp. Det er på ingen måte noen stor innovatør i sjangeren, men jobber videre med velkjente mekanikker. Se bare på dekningssystemet. Det fungerer helt sømløst. Når du nærmer deg et hjørne eller en lav kasse går cowboyen din helt automatisk inn i dekning. Bare geværmunningen stikker rundt hjørnet og lar deg effektivt ta ned fienden samtidig som du selv er forholdsvis trygt plassert. Dette systemet kunne fort blitt et irritasjonsmoment som ville trekke deg hit og dit mot din vilje, men etter å ha spilt meg gjennom hele evetyret kan jeg ikke komme på én eneste gang hvor det har vært noe problem. Det er mesterlig gjennomført og en videreutvikling av elementet.

Konsentrasjonsmodusen er også et velkjent grep, der vi får sakke ned tiden for å skyte ned noen fiender i sakte film. Men også her har Techland klart å tenke i nye baner. Når jeg spiller som Thomas McCall kan jeg nemlig bruke høyre analoge stikke som revolverhane mens jeg holder avtrekkeren inne. Dermed kan jeg enkelt ta ned fem-seks fiender i slengen når jeg har ladet opp konsentrasjons-meteret mitt.

Videre kommer duellene. Disse føles også ekstremt vellaget og har en fin nerve. Med kameraet plassert bak spilleren i hoftehøyde får vi kontroll over både plassering og avtrekkerhånda. Utfordringen ligger altså i å ta noen rolige skritt mot høyre og venstre for å holde seg godt plassert i forhold til fienden, og samtidig ligge å lure med avtrekkerhånda like over revolveren. Idet kirkeklokken slår er det en reaksjonsøvelse i å trekke og få avfyrt før motstanderen. Det høres kanskje enkelt ut, men krever maks konsentrasjon etterhvert som duellantene i andre enden blir raskere og raskere.

I disse små sekvensene klarer Techland å trekke deg inn i spillet - via håndkontrollen - på samme måte som EA Black Box har klart med Skate-serien. Man får en helt annen følelse av å faktisk utføre det selv, og i samme vending en helt annen tilknytning til spillet. Og det fungerer som bare det.

Men Bound in Blood har også sine mangelfulle sider. Animasjonene er ikke helt på topp, men enda verre er det at oppdragsstrukturen av og til gjør ting litt i overkant enkelt. Et av oppdragene helt i starten av spillet går ut på å finne to krypskyttere ute i skogen. Der hadde jeg forventet et mer taktisk parti, med snikeri og en mer følsom jakt på rovdyret der ute. Istedet blir krypskytterne markert med store stjerner, så dermed var det bare å sprinte gjennom skogen og avrette skurkene, før jeg kunne returnere for nye oppdrag 30 sekunder senere. En glimrende sjanse for å tilføre spillet mer dynamikk som har gått Techland hus forbi.

Flerspillerdelen her er morsom, men på ingen måte noe som kommer til å utfordre tungvekterne på nettet. Det er for teknisk begrenset. Men dette spillet kjøper du for enspillerdelen, og så er onlinedelen god nok til at det går an å slå ihjel noen timer her også. Man kan velge mellom totalt 13 spillbare klasser, alle med forskjellige våpen og ulike kvaliteter. Dessuten kan disse oppgraderes underveis i kampen, etterhvert som du samler skalper. Og her også får vi se en utvikler som våger å tenke nytt. Vi blir introdusert for et etterlysningssystem, og det betyr at de mest effektive morderne får en høyere pris på sitt hode, og blir dermed et enda mer attraktivt trofé som gir mer penger til bøddelen. Videre får vi oppdragsbaserte kamper, hvor de lovløse først skal rane en bank, så bryte seg inn i stallen for å stjele hester, og til sist ride ut av byen. Spiller du som lovens lange arm må du løpe etter og desarmere dynamitt og presse fienden tilbake. Hektisk, morsomt og friskt.

Mest av alt savner jeg en samarbeidsmodus. Det hadde passet perfekt. Hele tiden har du broren din ved siden av, og de to er tvunget til å samarbeide da de har ganske ulike kvaliteter. Men noe må Techland spare til det tredje spillet i serien også?

På klokken i spillet sto det at jeg hadde brukt snaue syv timer på å komme meg gjennom de 15 banene, men i realiteten har jeg nok brukt nærmere ni timer. Flere oppdrag byr på solide utfordringer og må bare prøves og feiles helt til det går. I tillegg kan du ta en rekke sideoppdrag (jeg konsentrerte meg om hovedhistorien), og gå tilbake å prøve gjennomførte oppdrag med den andre broren. Til slutt kommer selvsagt onlinedelen, så det er nok å bruke tiden på her.

Er du på utkikk etter et dugelig western-spill, så trenger du ikke leite lenger. Bound in Blood er det beste westerspillet til dagens konsoller, og helt klart et av de beste westernspillene som er laget. Det skal riktignok ikke så mye til, for det er ingen overbefolket sjanger, dette. Det blir en åtter til Bound in Blood. Det har sine mangler, men leverer på det viktigste.