Wanted: Dead

De av oss som er født før det nye årtusenet har alle opplevd å gå inn i en videospillbutikk og febrilsk søke etter det neste eventyret å sette ut på. Det var en tid da vi ikke kunne stå med den ene hånden på stativet og den andre på telefonene våre og google etter rangeringer og anmeldelser av utvalget foran oss. Nei, vi måtte lete rundt etter titlene med de kuleste omslagene, obskure spill vi aldri hadde hørt om, de som kanskje eller kanskje ikke hadde skrytt av en cyberninja på forsiden.

Mange av de spillene som var i lavprisboksen var hack 'n slash, og det er en sjanger som lever i beste velgående den dag i dag med alt fra Metroidvania-aktige titler som Dead Cells, helt til FromSoftwares Sekiro: Shadows Die Twice. Og det er det som er greia med denne typen spill. Vi forventer silkemyke kontroller og perfekt presisjon i dag, noe som var en luksus få likte tidligere, men tenk om vi kunne ha begge deler. Hva om det var en ren fryd å kunne stikke gjennom horder av fiender og kutte dem ned med sjokkerende nøyaktighet mens alt annet så ut som begynnelsen av det 21. århundre. En lang B-film i spillform. Med noen av de verste mellomsekvensene vi har sett i moderne tid, pinlig cheesy dialog og en historie som kunne vært løftet rett fra American Ninja-serien er Soleils Wanted: Dead bare alt dette og litt til.

Her spiller vi som en katana-svingende politimann ved navn Hannah Stone, og vi er en del av Zombie Unit, en elitestyrke som er i ferd med å avdekke en massiv konspirasjon. Vi har en rekke mer eller mindre kompetente kolleger til å hjelpe oss, og sammen må vi rydde opp i et Hongkong som har blitt en hule for kriminelle. Det første som skjer, etter å ha gjennomgått et grundig treningssegment, er at vi dør. Med én gang. Det er første gang, men absolutt ikke den siste. Våre dager fremover vil bestå av å stadig stirre døden i ansiktet og komme til kort flere ganger enn vi har lyst til å innrømme.

Wanted: Dead ble utviklet av tidligere Team Ninja-medlemmer, og alle som har spilt Ninja Gaiden vil kjenne igjen de brutale utfordringene som venter når du fyrer opp spillet. Det var vårt første oppdrag, og vi følte oss mer enn klare. Vi ble fylt med glede, energi og selvtillit etter den fengslende introduksjonen, men ble raskt sluppet ned på jorden igjen. Jeg er ingen helt. Bare en liten forsvarsløs mus blant sultende katter. Jeg kom meg knapt gjennom inngangen før jeg umiddelbart ble omringet av hensynsløse skurker som meide meg ned i en fontene av blod, og jeg skjønte at dette kom til å bli en tur som sent vil glemmes.

Wanted: Dead er gammeldags på mange måter, men mest av alt er det den høye vanskelighetsgraden som skiller seg ut og bringer sovende minner tilbake til live. Etter et nesten pinlig antall forsøk lyktes jeg endelig, men det så alltid likt ut. Jeg kuttet, jeg skjøt og jeg døde. Helt til jeg til slutt, med hjertet i halsen, klarte å stå der seirende. En følelse som ikke kan beskrives med enkle ord, men bare må oppleves. Selv med en tropp på opptil tre politikolleger som fulgte meg var oddsene elendige. Vanligvis minst et dusin til en. Pluss en herlig blanding av fiender som skjøt på oss på avstand mens deres følgesvenner gikk mot oss med sine nærkampvåpen i et hensynsløst forsøk på å bringe oss ned for godt.

Da vi sakte men sikkert oppgraderte våpnene og evnene våre, med spesielt blokkeringer og dodge-ruller som ble avgjørende for vår fortsatte overlevelse, begynte vi fortsatt å føle oss mer og mer selvsikre og sikkert nok ble det lettere, men selv med to ferdighetstrær nesten fullstendig oppgradert var det absolutt fortsatt ingen tur i parken. Wanted: Dead er en brutal opplevelse, en av de vanskeligste jeg har spilt på veldig lenge. Hvert oppgjør føles herlig kaotisk, men det er også akkurat det som gjør spillet så sinnsykt bra.

Det hadde vært utrolig lett å bli lei av konseptet. Dukke, angripe, løpe, dø i et hagl av kuler. Skyll og gjenta. Men fordi ingen kamper er like er det en ren glede å ta på seg et tilsynelatende uendelig antall fiender og se dem dø foran øynene våre. Det er her Wanted: Dead utmerker seg, med over 50 forskjellige dødsanimasjoner, med lemmer som flyr og hodeskaller som knuses. Det er voldelig og dristig. Det er grafisk og ikke minst kreativt. Fordi Hannah utnytter omgivelsene sine for å komme opp med innovative måter å avslutte et liv på slik at du ikke blir fanget i en av de vanligste fellene når det gjelder hack 'n slash: mangel på variasjon der hver kamp og død til slutt føles nøyaktig den samme.

Og når vi snakker om døden. Jeg mener at en av de mest irriterende delene av et spill er når du ofte dør og må starte på nytt, løpe samme vei igjen og drepe de samme fiendene om og om igjen, men takket være de fantastiske kampene klarer Wanted: Dead å komme unna med dette også. Å slippe å starte på nytt der vi døde bygger også på retrofølelsen der autolagring bare var en naiv fremtidsdrøm. Men selv om kampene er spillets kjerne må det fortsatt være noe som bryter bort. Et pusterom og tid til å hvile den medtatte avtrekkerfingeren, og det er absolutt ingen mangel på alternativer her. 16-bits minispill, karaoke, ramen, matlagings-TV og katter. Alt er der for avledning mellom de blodige oppgjørene.

Alt i Wanted: Dead er over-the-top. Det er klisjéfylt, det er bevisst absurd og et klart nikk til en svunnen tid. En ofte frustrerende opplevelse som krever konstant fullt fokus, og på grunn av den brutale vanskelighetsgraden vil det ikke passe alle, men for de av oss som lenge har drømt om en oppstanden Ryu Hayabusa er det en gave fra himmelen.