Wolfenstein

Wolfenstein har fått æren av å finne opp sjangeren med det lange sjangernavnet førstepersons skytespill. Med en tøff-i-trynet-holdning og ekstremt tekniske ferdigheter ble Id Softwares skytespill en stor suksess, men det var først med Doom at sjangeren tok av for alvor. I ettertid står Doom som det store minneverdige spillet, mens Wolfenstein har blitt mer som en kuriositet, mer minneverdig på grunn av nazi-temaet og Hitler som slutt-boss enn sine spillmekaniske meritter.

Men det har vært knyttet store forventninger til det nye Wolfenstein-spillet. I trygge hender hos Raven Software, som i en årrekke har utviklet spill i samarbeid med Id Software. Overnaturlige zombier har jo gått sin seiersgang på norske kinoer i år i Død Snø, så alt burde ligge til rette for mye moro med nazijegeren BJ Blazkowicz.

Idet spillet begynner ankommer du Isenstadt som vår helt BJ. Han ser ut som en krysning av en forstoppet John Arne Riise og Alec Baldwin, og kler seg som Indiana Jones. Han er barsk i trynet, og har ingenting til overs for nazistene. Spillet kaster deg rett inn i undergrunnsbevegelsen i den fiktive byen Isenstadt. Som medlem av undergrunnen må du gjøre oppdrag for å stoppe et okkult nazieksperiment, og snart viser det seg at du får langt mer enn nazister å kjempe mot idet overnaturlige krefter skaper hypersterke zombie-lignende supernazister.

Wolfenstein er designet som et gammelt korridorskytespill, hvor man følger en fast rute mot målet sitt, for så å begynne på nytt på neste kart. Den "åpne" byen Isenstadt som man liksom skal utforske og bli kjent med er trang, tom og kjedelig. Den fungerer som et slags sentrum for oppdragene, og jeg endte opp med å tilbringe altfor mye tid her.

Byen er nemlig tømt for innbyggere men full av nazi-soldater. Det er en by man blir tvunget til å bli kjent med, mens man løper på kryss og tvers mot ulike oppdrag, og må bekjempe de samme nazistene på de samme stedene gang på gang på gang. Til slutt ble jeg så lei av å kjempe de samme slagene at jeg bare forsøkte å løpe forbi hele gjengen hver gang for å komme i gang med neste oppdrag. Som en åpen verden fungerer ikke Isenstadt i det hele tatt, det er bare en samling trange korridorer, og føles ikke som en åpen verden, bare en unødvendig mellomstasjon mellom oppdragene.

Og disse er ikke stort bedre. Igjen rusler vi i trange korridorer og skyter ned fiender med jevne mellomrom. En pil viser oss hele tiden hvor vi skal gå. Det er lineært og enkelt, og etter hvert ser jeg nesten ikke på omgivelsene, jeg bare rusler fra kamp til kamp for å bli ferdig med oppdraget.

Jeg savner innlevelse i Wolfenstein. På mange måter føles dette som et fem år gammelt skytespill. Det er designet rundt samme lest som gamle spill som Half-Life 1, med trange korridorer og fastsatte konfrontasjoner. Jeg savner dynamikken i kampene fra Halo-spillene, den åpne utforskingen fra Far Cry, de raffinerte fortellerteknikkene fra Bioshock, det dynamiske kampsystemet i Call of Duty 4: Modern Warfare, og så videre. Wolfenstein føles som et gammeldags skytespill som har gått ut på dato. Som en 80-talls actionfilm.

Men spillet har noen fine elementer. Måten man kan bygge ut våpnene sine på ved å samle gull og kjøpe oppgraderinger på svartebørsen er morsom. Man merker god forskjell på prestasjonen til sin MP40 når man putter inn nye komponenter.

Også de overnaturlig elementene er stort sett fine. Superkrefter som å bremse tiden har vært gjort i andre spill også, men de har blitt implementert bra i Wolfenstein. I starten av spillet får man evnen til å gå inn i "The Veil", som er en slags parallel dimensjon til vår egen der alt blir grønt og man kan se hemmelige dører, fiendene lyser opp, og så videre. I starten føles dette litt forvirrende og unødvendig, men etterhvert viser det seg å være ganske nyttig.

De overnaturlige elementene gjør også andre aspekter av spillet mer interessante. Enkelte kamper der nazistene også har magi, er blant høydepunktene. Offiserer lager magiske skjold som beskytter soldatene sine, slik at du er nødt til å bekjempe offiseren først. Kamper mot supersoldater med strålevåpen og ryggsekk der du må treffe transistorer, er intense og spennende. Og det er en varisjon i et ellers monotont spill som jeg ønsker velkommen med åpne armer.

Grafikk- og lydmessig henger Wolfenstein et stykke bak andre spill. Det er ikke noe lekkert design i spillet, og teksturer og omgivelser føles som samlebåndsproduksjon. Det er ikke spesielt spektakulært og for det meste standard, selv om det tidvis glimter til med atmosfæriske omgivelser. Musikken er totalt forglemmelig, og verken lydeffekter eller stemmeskuespill holder mål. Alle tyskerne snakker med en slags overdrevet 'Allo 'Allo-engelsk, som forsåvidt kler den overnaturlige stilen i spillet, men det føles likevel mest teit.

Noe mange har gledet seg stort til i Wolfenstein er flerspillerdelen, som var riktig så underholdende i Return to Castle Wolfenstein, men denne skuffer dessverre stort. Sammenlignet med andre skytespill på markedet er det veldig lite som fenger her. Få og dårlige spillmoduser og problemer med billedoppdateringer - pluss at spillet kræsjet - gjorde flerspillerdelen mer frustrerende enn moro. Dette kommer ikke til å utkonkurrere Call of Duty 4: Modern Warfare eller Call of Duty: World at War med det første.

Alt i alt ender Wolfenstein opp som et middelmådig skytespill som ikke helt vet hva det vil. På den ene hånd prøver det å være et litt retro skytespill, i stil med gamle Wolfenstein, Duke Nukem og lignende, og det kunne fungert om Raven Software hadde rendyrket konseptet i mer. I stedet prøver det for hardt å kopiere elementer fra spill som Call of Duty og Bioshock, kaster inn en åpen verden som er et ork å utforske mellom oppdragene, og dialog og figurer som ikke klarer å motivere deg til å spille videre. Et ufokusert skytespill som tidvis glimter av gammel storhet med stramt kontrollsystem og enkelte spennende kamper.