Operation Flashpoint: Dragon Rising

Tung pust, bankende hjerteslag og rasling fra gress er alt du hører mens du stormer mot skogkanten. Bare noen få meter igjen. Du er langt bedre kamuflert inne i skogen. Månelyset og nattsiktet på riflen er de eneste lyspunktene i den mørke natten. Du orienterer deg i området rett før en soldat i troppen din får øye på en fientlig post 300 meter nord for dere. Lavt hviskes fiendens posisjon, og gjennom kikkerten får du øye på tre soldater. Vaktposten skal nøytraliseres. Hvordan dette gjøres er opp til deg.

Det er nemlig en blodrealistisk militærsimulator Codemasters presenterer i Operation Flashpoint: Dragon Rising. En nisjetittel som garantert kommer til å bli elsket eller hatet. Et spill med en klar forankring i realisme og som skiller seg ut i et marked fullt av actionorienterte første person skytespill. Et ambisiøst prosjekt hvor utvikleren Codemasters uttaler at de ønsker å skape den mest troverdige krigssimulatoren vi noensinne har sett.

Og nettopp realisme blir etter min oppfatning både styrken og akilleshælen i Operation Flashpoint: Dragon Rising, og det leder meg til det vesentlige spørsmålet rundt spillet: Har fokuset på realisme vært så høyt at det har gått ut over spillbarheten?

Handlingen utspiller seg i nær fremtid på Skira, en fiktiv øy nord for Japan hvor det har blitt oppdaget en stor mengde utappet olje og gass. En viktig ressurs for både Russland og Kina, som etterhvert leder stormaktene inn i full konflikt. USA og Storbritania som er alliert med Russland sender inn styrker, og det er gjennom disse styrkene spilleren opplever konflikten. Historien er troverdig fortalt med oppbygning helt fra den kalde krigen, gjennom vår nåværende finanskrise til krigen som utspiller seg i Operation Flashpoint: Dragon Rising. En solid og inspirerende bakgrunnshistorie som øker nivået av innlevelse i spillet.

Den prisbelønnede spillmotoren EGO Engine, som også blir brukt i Dirt, byr på spennende tekniske funksjonaliteter. Kanskje mest imponerende er hvordan spilleren kan bevege seg fritt rundt den 277 km2, øya uten en eneste lasteskjerm. Det tar ca 9 timer til fots, 4 timer med jeep eller 20 minutter med helikopter å bevege seg fra en side til den andre. Dynamiske lys, skygge-effekter og fysikk fungerer godt fra et teknisk ståsted, spesielt tatt i betraktning at spillet baserer seg på såpass store og åpne områder. Operation Flashpoint: Dragon Rising er i stor grad et sandkasse-spill hvor spilleren har en høy grad av frihet. Utgangspunktet for dette er et drømmescenario av et spill. Det viser seg gang på gang å være en enorm utfordring for spillutviklere å skape en slik levende verden uten vesentlige bugs og varierende kunstig intelligens.

For Codemasters har vært uhyre ambisiøse i utviklingen av dette prosjektet når de blander spillelementer som strategi, frihet og action, alt presentert i en realistisk setting. Dette krever en velpolert og dynamisk motor uten sidestykke. Den kunstige intelligensen i spillet er dessverre svært varierende. Fiender kan stå rolig og se på deg 3 meter unna uten å bevege seg eller skyte. I neste øyeblikk kan fienden skyte deg i hodet på 200 meters hold uten at du en gang har fått øye på ham. Det oppleves som ubalansert, og det er noe med denne svake kunstige intelligensen som svekker troverdigheten og spenningen i spillet. Det er rett og slett litt urettferdig å forholde seg til de strenge spillmekanismene, for selv om det bidrar til å skape en realistisk følelse, er det en dynamikk og kunstig intelligens i spillet som likevel oppfører seg helt urealistisk.

Oppdragene er av varierende kvalitet. Der spillet noen gang suger deg inn og engasjerer med spennende oppdrag, er det like ofte man går rundt og vimser uten noe som driver deg fremover. Det er en lite definert mestringsfølelse. I mange av oppdragene føles det som det er mer flaks og marginer enn et godt planlagt og gjennomført oppdrag som gjør at man lykkes. Det dukker opp lite informasjon, tips og opplæring gjennom spillet. Senere, når man har mer erfaring, lærer man å tilpasse seg i større grad. Men dette er basert på den frustrerende prøv-og-feil-metoden, ikke et mer grunnleggende opplæringsprogram.

Lyden, settingen og atmosfæren i spillet er utrolig god. Spesielt i snikeoppdragene oppleves Operation Flashpoint: Dragon Rising som en nervepirrende opplevelse. Lyden av maskingevær i det fjerne og kuler som spretter av trær og steiner rundt deg er mildt sagt fryktinngytende. Det er også imponerende at hele spillkampanjen kan spilles over nettet med opp til 4 venner. Dette vil appellere til mange og kommer til å generere gode spillopplevelser.

Personlig mener jeg selve spillopplevelsen har gått på bekostning av realisme i Operation Flashpoint: Dragon Rising. Det burde være mulig å tilnærme seg en realistisk og troverdig spillbarhet på en mer tilgjengelig og brukervennlig måte. På en annen side kan denne nådeløse realismen muligens være svært belønnende å mestre for spesielt interesserte. Operation Flashpoint: Dragon Rising er et velkomment alternativ som en realistisk militærsimulator. Det er bare synd at det kommer til kort for sine egne skyhøye ambisjoner.