Assassin's Creed er som kjent delt i to historier - den ene viser leiemordernes nåtid, mens den andre fokuserer på oldtiden. For min del har spenningen i den moderne delen manglet siden vi var fanget hos Abstergo i Assassin's Creed, men denne gang får emnet oppmerksomheten det fortjener. Desmond Miles og gjengen er fortsatt på flukt fra Abstergo, og har slått seg ned i Ezios landsby Monteriggioni for anledningen. Neppe tilfeldig. Desmond har vanskelig for å holde styr på minnene, og blander fiksjon med virkelighet som en gammel traver med mild demens. Ved å kludre med Desmonds virkelighetsforståelse klarer Ubisoft endelig å flette de to historiene sammen uten å miste interessen verken i eller utenfor Animus.
Men for all del - hovedvekten ligger på Ezio og hans eventyr i 1400-tallets Italia. Siden forrige gang har Borgia-hæren brent Monteriggioni til grunne, og under korstoget rasket de med seg både Edens eple og onkel Marios hode. Ezio befinner seg plutselig i hjertet av Roma, som blir styrt med jernhånd av tempelridderne. Vår oppgave? Å styrte Cesare Borgias styre ved å reorganisere leiemorderklikken.
Ubisoft har snakket høyt og lavt om den forbedrede kunstige intelligensen, og tatt forgjengerens gluphetsnivå i betraktning hadde de strengt tatt bare en vei å gå. Vaktene er utstyrt med blikk som ville gjort selv den mest klarsynte falk misunnelig, og av den grunn er det vanskeligere å både følge etter og eliminere dem.
Kampsystemet har også fått en opprusting, som tilbyr større frihet for både fiendene og Ezio. For vår del betyr det økt fokus på luftangrep og sammenhengende drapsrekker, mens tempelriddernes tyngde ligger på kontring og kjapp nedstikking. Det nytter altså ikke å svare med kontring lenger, og det er det heller ingen grunn til når skademengden blir større av spesialangrep og skytevåpen.
Våpenarsenalet har for øvrig også vokst. Ubisoft skjønte vel at de ikke ville klare seg på dolker for tredje gang, og ved å legge til blant annet skjulte pistoler og giftpiler har de endret angrepsstrukturen. Ved å stole mindre på sverdet åpner de for et friere oppsett, så du ikke nødvendigvis må snike deg frem for å myrde. Introduksjonen til luft-, skyte- og langdistanseangrep vitner om en verden i forandring, og gjør at Assassin's Creed-universet føles friskere.
Men selv om det er mye nytt i Brotherhood er det flere svakheter som henger igjen. De utallige faktaboksene om Italias bygg og personer er der fremdeles, og som forrige gang føler jeg at de forvirrer historien fremfor å forsterke den. I tillegg er stemmespillet like brutalt dårlig - det er greit nok at de skal snakke gebrokkent, men dette er på grensen til pinlig.
Men dette er ikke det største problemet. Ubisoft har ikke lært noe av kritikken de fikk på sideoppdragene, som igjen mangler tilknytning til historien. Det har de det gigantiske Roma å takke for - Ubisoft mener tydeligvis at størrelse er alt, og har fylt byen (som er tre ganger større enn Firenze) med ubetydelige oppdrag og personligheter. Om man først skal lage en lekeplass bør man fylle det med spennende gjøremål fremfor 50 oppdrag uten mål og mening. De føles påtvungne, og flyter rett og slett ikke godt nok til å fortjene plassen de får.
Våre firbente venner tar også større plass i oppfølgeren, og åpner for kamp på hesteryggen. Dessverre er ikke dette kampelementet like finpolert som det burde vært, og vanskeliggjør ofte fremfor å hjelpe. Den eneste sjansen du får til å sløye din motstander er når han passerer deg, og det er ikke særlig interessant å galoppere i sikk-sakk i to minutter når du kan fjerne trusselen på stående fot på to sekunder. Interessant blir det heldigvis når flere parter er utstyrt med hest, da vi får fekting i ekte middelalderstil. Det er det vi vil ha - ikke sakte galoppering fra fruktboden til våpenhandelen.
Design-og lydmessig er det også flere likheter med forgjengeren. Her er det få eller ingen nyheter å hente, og det forventet jeg ettersom Brotherhood utspiller seg i samme miljø som Assassin's Creed 2. Problemet er at det føles utdatert etter å ha brukt samme oppsett tre ganger på rad. Ja, det er pent, og ja, det er detaljert - men vi har sett det før. Det er samme hustak, samme klatremekanikk og samme plattformelementer - og dessverre er Ezio like klundrete som han akk så ofte var i forgjengeren. Men til gjengjeld flyter det så det synger når det først treffer, og hadde Ubisoft finpusset dette ville jeg kanskje vært mindre lysten på større forandringer.
Den største endringen ligger vel i muligheten til å spille over nett med flere brukere. Dette har vært Ubisofts gulrot helt siden annonseringen, og i modusen får du prøve deg som tempelridder mot flere andre brukere. Jeg fikk dessverre ikke mulighet til å teste flerspillerdelen, men det fremstår unektelig interessant å utfordre andre leiemordere. Sistnevnte er for øvrig mye lengre enn Assassin's Creed II, og gir deg bøttevis med spilletid.
Sammenlagt er Assassin's Creed: Brotherhood akkurat det jeg forventet: et actionspill som innfrir punktene i sjekklista, uten å gi meg det lille ekstra. Spillet formelig skriker etter balanse, og hadde Ubisoft lagt litt mer hjerte i sideoppdragene ville de nok stått sterkere. Mer fokus på variasjon neste gang, Ubisoft - alle gode ting må ikke nødvendigvis være tre.
Merk: Vi har dessverre ikke fått muligheten til å teste flerspillerdelen, da Ubisoft ikke har for planer å åpne server-slusene før lansering den 18. november.