While Waiting

Mens jeg skriver denne anmeldelsen, spiller While Waiting i bakgrunnen. Det som gjør dette spillet veldig annerledes, er at du fullfører nivåene ved å bare la det være. Det er, som tittelen antyder, ved å vente at hvert nivå fullføres. Dette gjør While Waiting på mange måter ganske ulikt noe annet jeg har spilt før. Det starter fra det tidligste stadiet i livet; du venter på å bli født. Her står du i kø ... og venter. Så kommer alle hendelsene som utgjør livet på rekke og rad, som har samme tema, der du venter på at de skal skje. Hver scene er bare noen få minutter lang, og du kan bevege figuren din rundt, samhandle med noen objekter, og det er en liste med små prestasjoner som skal fullføres. Det betyr at det er noe å gjøre mens du venter...

Det er en veldig original designidé her. I alt fra hvordan det ser ut, til den klassiske musikken som pryder grafikken, og selvfølgelig hele stillheten. Det er litt som en visuell roman uten all teksten, som en vandringssimulator, men bare i stillbilder. Spillet følger den anonyme karakteren gjennom hele livet hans, enten det er å vente på bussen, vente på at en time skal ta slutt, vente på å få mat. Det presenteres som små malerier fra en av disse bøkene der du selv fyller inn fargene, bortsett fra at ingen farger er fylt inn, og det meste er bare tomme silhuetter, minus tingene du kan interagere med.

Det er nettopp ved å undersøke de små miljøene at du krysser av tingene på oppgavelisten din. Du får bare et kort hint, og så er det bare å gå rundt og ta på alt som kan tas på. Hvis du er typen som liker å gjøre alle disse tingene, må du ta en ny gjennomspilling, ettersom et av kriteriene er å "ikke gjøre noe". Det går imidlertid helt fint å bare la spillet være i fred i så fall og la nivåene passere ett og ett.

While Waiting Det er vanskelig å bedømme spillet ut fra ren underholdning. Det starter til og med med noen advarende ord om at det handler om venting og kan bli kjedelig til tider. Det har nok noe å gjøre med at jeg føler meg litt splittet av hele opplevelsen. Det er ganske fornøyelig å se livet sakte utfolde seg, og ideen om å følge en karakter helt fra fødselen og gjennom livet er unik. De ulike scenene er hyggelige, men det skjer ikke så mye... Jeg synes hele konseptet burde vært brutt opp med noe som varierer det, men samtidig er det en risiko for at selve visjonen kan gå tapt. Når jeg får sjansen til å spille Snake på en TV eller sortere bøker som i Tetris, føles det likevel som om disse små gåtene og interaktiviteten opphever kjedsomheten massivt.

Dette spillet krever mye tålmodighet, spesielt hvis du velger å engasjere deg aktivt i det. Hvis du bare lar det kjøre i bakgrunnen og ser på bildene og hører på musikken, blir det ganske hyggelig å følge hele livet til karakteren. Men samtidig er det veldig tregt og, som sagt, helt blottet for variasjon når det gjelder spillmekanikk. Med hundre nivåer har det virkelig tid til å gå gjennom alle mulige scenarier i livet, men det er noen raske hopp, spesielt mellom barndom og ungdomstid, og noen scener føles mer som kopier av hverandre. Visst er det mye kø i det virkelige liv, men her kunne du ha fjernet en tredjedel av alle disse scenene, og det ville fortsatt ha vært mange av dem.

Omtrent en tredjedel av veien inn i filmen må du vente ved et fotgjengerfelt. Denne scenen er i det minste veldig kort, men det er for mange av disse ganske uinteressante scenene. Jeg synes også at den klassiske musikken ikke alltid passer til scenene. Det er som om utviklerne ble litt for ivrige med pianosløyfene i forsøket på å krydre spillet.

Jeg vil gjerne gi honnør til den utrolig kreative grunnideen. Det er et veldig originalt konsept med en nydelig visuell stil, så det føles ikke helt bortkastet. Men til slutt, dessverre for meg, er det en dominerende følelse av kjedsomhet snarere enn kvalitetsunderholdning.