Blackguards

Daedalic Entertainment har gjort seg mest kjent de siste årene for å ha utviklet en rekke eventyrspill av typen pek-og-klikk. Nå har de tydeligvis ønsket å prøve på noe nytt, og resultatet ble Blackguards, et turbasert strategisk rollespill satt i The Dark Eye-universet. Ikke hørt om The Dark Eye? Ikke jeg heller, så jeg søkte det opp og fant ut at det er et tysk penn-og-papir-rollespill laget for det tyske markedet. Et publikum Blackguards også ser ut til å rette seg mot på godt og vondt. Mest vondt.

Blackguards prøver å være et rollespill der strategi og taktikk går foran alt annet. Kampene foregår i lukkede kampsoner, og du og dine lagkamerater angriper etter tur. Som ethvert rollespill har alle figurene sin egen rolle, og hvordan du beveger dem rundt i kamp har mye å si på om du vil tape eller vinne. Skal du gå all-out offensiv, eller spille defensivt? Skal du være konservativ med bruken av magi, eller skal du satse på å sende dine fiender til den neste verden i et brennende inferno?

Å spille Blackguards ga meg først noen assosiasjoner til King's Bounty, Heroes of Might and Magic, og Sid Meier's Pirates. Disse assosiasjonene forsvant raskt, for i motsetning til disse spillene så er Blackguards kjedelig. Veldig, veldig kjedelig.

Hvordan kan jeg allerede si at Blackguards er kjedelig? Jeg har jo ikke nevnt noe annet om gameplayet enn kampene. Fordi kampene er det eneste i spillet som faktisk kan kalles gameplay. Ja, det stemmer. Utenfor kampene er det minimalt med ting du kan gjøre.

Å reise rundt er ikke mer krevende enn at du trykker på en lokasjon på verdenskartet. Her er det ingen åpen verden å utforske. Tilgjengelige områder besøker du helt enkelt ved å åpne kartet og klikke på dem. Lyst til å besøke en by eller landsby? Flott, men ikke tro at du har lov til å bevege deg rundt i byen. Nei, bare klikk på de forskjellige NPCene for å føre dialog, og ferdig med det. Hovedpoenget med disse byturene er egentlig bare å fylle opp ryggsekken din med medisiner, våpen og andre ting du måtte trenge, samt trene og få historien videre. Det er et par sideoppdrag også, men de tilføyer virkelig ikke noe mer til gameplayet.

Det bringer meg over til det uoversiktlige meny- og inventarsystemet i spillet. Her er det ikke annet enn side på side med rot, og bugs og feil er det nok av i spillet. Bugen du kommer til å legge mest merke til er at ikonet for hjelm og sko er byttet om i utstyrslisten. Selv klarte jeg å underholde meg selv med tanken på at heltene i denne historien alle gikk med skoene på hodet og hodeplaggene på føttene, noe som egentlig ville gjort mirakler for personlighetene deres. Andre ting som du kommer til å legge merke til er at ikke alt er oversatt riktig, så tyske ord dukker opp her og der. Ikke noe som ødelegger spillet i seg selv, men du merker det.

Det som virkelig irriterte meg med Blackguards var alle lasteskjermene. Spillet har minimalt med gameplay, men lasteskjermer er det nok av. Skal du åpne verdenskartet? Lasteskjerm. Skal du inn i en by? Lasteskjerm. Skal du i kamp? Lasteskjerm. Skal du ut av kamp? Lasteskjerm. Jeg overdriver virkelig ikke når jeg sier at nesten hvert eneste klikk du gjør i dette spillet fører til en lasteskjerm.

Nå er ikke alt galt med spillet. Daedalic har prøvd å få kampene til å virke så lite repetitive som mulig ved å inkludere elementer i de forskjellige kampsonene som du kan bruke til din fordel. Lur fiendene dine til å gå i en sølepytt slik at de sklir og faller, velt tønner og kasser over dem, eller send dem rett inn i en felle. Dette er et godt forsøk fra utviklernes side, men med spillets lengde blir dette fort veldig ensidig. At menysystemet jobber mot deg hjelper heller ikke.

I kamp har de valgt å gå for et minimalistisk grensesnitt. Du har portrettet av de forskjellige figurene nede i venstre hjørne sammen med helse og magi, men jeg hadde virkelig satt pris på en ordentlig meny for diverse kommandoer. I stedet må du høyreklikke på figuren din eller fienden du vil angripe, deretter vil du få opp en rotasjonmeny hvor du velger et ikon, som igjen åpnet en undermeny med flere ikoner hvor du velger hva enn det er du vil bruke. Så er det selvfølgelig viktig at du har klikket på rett plass. De har virkelig sørget for å gjøre det så slitsomt som mulig.

Jeg vet egentlig ikke hva mer jeg skal si om Blackguards. Historien er ikke spesielt original. En kongelig har blitt drept, hovedpersonen (du) blir mistenkt for drapet, men klarer å rømme fra fengslet og legger ut på en reise for å renvaske seg. Eller noe sånt. Hverken historien, figurene eller verdenen klarte å engasjere meg. Alt var totalt uinteressant, og det gjorde meg likegyldig til alle historieavgjørende valg.

Alt jeg følte jeg gjorde når jeg ikke var i kamp var å klikke meg inn på den ene tingen etter den andre. Åpnet opp menyskjermen for å klikke på de forskjellige talentene og ferdighetene jeg ville oppgradere, deretter inn på en annen skjerm for å klikke litt mer på noen valg der, så muligens klikke meg gjennom en dialogboks. Dette er pokker meg ikke rollespill. Det er byråkrati. Mens jeg fordelte de hardt opparbeidede erfaringpoengene på figurene begynte jeg å lure på om det er slik NAV-ansatte fordeler stønader.

Blackguards var virkelig ikke rollespillet for meg, faktisk så vil jeg ikke tro at det er et rollespill for andre enn hardcore fans av strategirollespill, men selv ikke for dem vil dette spillet sette verden i flammer. Det lå mye potensiale i spillet, og The Dark Eye kunne ha bydd på en interessant fantasisetting. Dette kunne også ha vært en fantastisk mulighet for å spre universet ut fra Tysklands grenser, men spillet snubler i sine egne ben men dårlig oversettelse, irriterende menyer, utdatert kontroll og problemer med bildeoppdateringen. Jeg syntes alltid det er synd når spill føles så uferdig og klønete som dette. Blackguards er et spill du fint kan stå over. Bedre lykke neste gang, Daedalic.