"Your Titan is now ready". Denne beskjeden vil for alltid assosieres med en kraftig følelse av eufori. Den betyr at jeg er i ferd med gå fra å være en rask, veggløpende og dobbelthoppende David, til å sitte i førersetet på en enorm, vandrende Goliat som kan knuse all motstand ved hjelp av missiler eller en velplassert fot på 400 hundre kilo.
Svaret er ja, jeg liker Titanfall. Veldig mye. I en tid hvor sjangerens dominante deltager er det samme, illeluktende avfallet i ny innpakning hvert eneste år, så er Titanfall lyset i enden av tunnelen. Nå som Titanfall har ankommet Xbox One, skinner det lyset som tusen brennende soler. Aldri før har jeg spilt et så hektisk, engasjerende og fundamentalt tilfredstillende skytespill. Respawn Entertainment er spillindustriens guder, og Titanfall er så fantastisk at det må ha blitt utviklet på toppen av Olympus. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var skeptisk til å begynne med. Evnen til å kunne dobbelhoppe og løpe på vegger hørtes absolutt bra ut, men jeg var bekymret for at mekanikkene skulle bli tungvinte, trege og dårlig gjennomført. Bekymringene mine var bortkastet tid. Spillbarheten i Titanfall er silkeglatt, og de nye mulighetene for vertikal krigføring fungerer i nydelig harmoni med de gjennomtenkte og vakre banene. Det er en fryd å løpe på en vegg, hoppe til den neste og løpe bortover den igjen, for så å dobbelhoppe opp på taket hvor snikskytteren som drepte deg forrige runde fremdeles står, travelt opptatt med å skyte på lagkameratene dine, før du sender ham av gårde med et flyvespark utfor kanten. This. Is. Titanfall!
I motsetning til de fleste skytespill, så fokuserer Titanfall utelukkende på flerspilleren. Med unntak av treningssimulatoren, så finnes det ingen enspillerdel. Dette fokuset reflekteres i kvaliteten du får servert online. Spillet har nemlig en balanse jeg aldri har opplevd tidligere. Selv om maktfølelsen av å kontrollere en 10 meter høy drapsmaskin er, la oss si "behagelig", så er friheten av å kunne løpe på vegger og dobbelthoppe opp på ryggen til andre Titaner både adrenalinfylt og effektiv. Ingenting er avgjort om en enslig Pilot står ansikt til ansikt med en Titan. Piloten kan gjøre seg usynlig, kaste ut granater som forstyrrer sikteevnene til Titanen og hoppe opp på ryggen dens, åpne opp et panel å fyre løs på kjernereaktoren med Anti-Titan-våpenet sitt. Piloten må selvfølgelig se opp for andre Titaner eller fiendtlige Piloter mens de er oppe på kjempens skulder, for ikke å snakke om Titanen selv, som kan slippe ut en elektrisk tåke som fort tar knekken på blindpassasjerer. Piloten i førersetet på Titanen kan også skyte seg selv ut av roboten og flere hundre meter opp i himmelen, i hvilket tilfelle blir den som sitter på ryggen dens også med på en luftetur, og det hele blir plutselig en voldsballett i skyene. Alle handlinger har en tilsvarende mothandling, og det føles aldri urettferdig. Å løpe frivillig som Pilot inn i en kaotisk kamp mellom flere Titaner er en berusende følelse av galskap og potensiell gevinst.
Det finnes tre varianter av kollossene. "Ogre" er en enorm jævel for de som liker å daske rundt motstanderene sine samtidig som de tåler en del deng selv. "Stryder" er den raskeste modellen, og kan lett løpe i sirkler rundt en Ogre mens den peprer den med kuler, bare den ikke blir tatt, da blir den fort vrakdeler. "Atlas" er den mest allsidige og fungerer bra i de fleste situasjoner, men utmerker seg ikke spesielt på noen spesifikke punkter. Alle Titanene kan, akkurat som Pilotene, tilpasses med evner og våpen etter eget ønske, så det er bare å eksperimentere.
Du erverver deg også såkalte "Burn Cards" mellom kampene. Disse kortene er en forfriskende mekanikk som kan brukes i løpet av matchene, og gir deg bonuser som uendelig med granater, evigvarende usynlighet eller en rykende fersk Titan. De må dog brukes med omhu, da de kan kun brukes én gang, og effekten tar slutt så snart du dør. Du kan også kjøpe Burn Cards i menyen for opparbeidede Credits, men de er pakket inn og innholdet er ukjent helt til du kjøper dem. Dette bringer meg tilbake til "barndommen" når jeg kjøpte boosterpakker til Pokémonkort-samlingen min, og spenningen av å åpne en ny pakke er nesten like intens.
Alkohol. Heroin. Crack. Hva har disse stoffene til felles med Titanfall? De er avhengighetsskapende. Titanfall har blitt mitt dop, og jeg MÅ ha min daglige dose. Så ofte som mulig møter jeg mine felles rusmisbrukere online på slagmarken, og sammen kjemper vi oss bokstavelig talt gjennom avhengigheten vår ved hjelp av eksplosjoner, kuleregn og enorme roboter. Du kan selvfølgelig påpeke at Titanfall har en mangel på moduser. Titanfall har ingen singleplayer. Titanfall har ikke verdens vakreste grafikk. Men Titanfall er det beste skytespillet jeg noensinne har hatt gleden av å oppleve.