For tusener av år siden ble menneskehetens eksistens truet av en ondsinnet gud kalt Rhogar. Hærstyrker ble sendt for å drepe guden og kodekser ble opprettet for å holde ondskap borte fra jorden. Harkyn deler skjebnen som alle kriminelle i denne verdenen opplever. Synder skal aldri glemmes, og derfor tatoveres ansiktene til de lovstridige med runesymboler, til påminnelse om tidligere ugjerninger. Da Rhogars mange demoner står opp igjen er det likevel håp for tilgivelse. Harkyn og hans mentor løslates fra fengsel for å ta opp kampen med demonene, for å hindre at den onde guden får herske på jorden igjen.
Jeg innrømmer lett at Lords of the Fallen har gitt meg mer motstand enn jeg er vant til fra andre spill, og jeg tipper jeg døde ca. en million ganger i kampen mot demoner, monstre og riddere fra Rhogar. I motsetning til i mange andre spill, der det er kan være et dårlig kontrolloppsett eller frustrerende spilldesign som stikker kjepper i hjulene, så forstår jeg imidlertid hvorfor jeg fortjente å dø her. Jeg gjorde feilvurderinger av motstanderen. Jeg ble for ivrig med angrepene mine og det straffet seg.
Det er tre karakterklasser og magityper å velge mellom når man starter, slik at du forhåpentligvis finner en match til spillestilen din. Her er det dog ikke meningen å gi deg uendelig mye å velge mellom - noe som gjenspeiler seg i at man kun kan oppgradere utrustning, magi og attributter. Du bruker erfaringspoeng for å oppgradere Harkyn, som du kan fordele ved lagringspunkter. Om du er ute etter en ekstra utfordring kan du la vær å bruke disse lagringspunktene - noe som vil resultere i ekstra bonuserfaring hvis du unngår å dø og slår motstanderne dine. Med andre ord bestemmer du selv hvor høy risiko du ønsker å ta i spillet.
Vår antihelt Harkyn kan bruke et akseptabelt utvalg våpen og nærkampene blir fort intense. Som jeg var inne på fungerer dessuten kontrollsystemet i spillet veldig bra. Man svinger våpenet med skulderknappene og kan holde dem inne for tregere, mer kraftfulle slag. Hyppig bruk av skjold og unnamanøvrer er et must, selv om Harkyn etter hvert lærer magi som bidrar til at tilsynelatende umulige situasjoner blir litt mer overkommelige. Hvert angrep og hver blokkering krever energi og god timing, som effektivt gjør knappemosing til selvmord. Dør du, og det kommer du til å gjøre, så er det bare å akseptere at alt fra siste brukte lagringspunkt må gjøres om igjen. Kommer du deg tilbake til stedet der kampen fikk fatale følger raskt nok, vil man dog kunne se sitt eget spøkelse og med et enkelt knappetrykk samles erfaringspoengene man hadde inn igjen.
Når jeg sier at alt må gjøres om igjen når du dør, er det heldigvis noe du slipper å gjenoppleve, nemlig interaksjoner med NPC-er. De er ofte en så kleine affærer at du er glad du bare utsettes for dem én gang. Animasjoner og kroppsspråk til karakterene passer overhodet ikke til det de sier eller toneleiet de bruker. Dessverre hjelper det ikke å lukke øynene for å utelukke det visuelle feilaktige uttrykket til karakterene - innlevelsen til skuespillerne er ikke-eksisterende og de fleste samtalene eier ikke troverdighet. Heldigvis er historien som presenteres god og det hjelper at man får store biter av den presentert i logger som er lest inn med vesentlig mer innlevelse.
Grafikken i Lords of the Fallen er mildt sagt variabel. Ser man bort fra karakterers underlige gester under samtalene, fungerer animasjonene godt både når man beveger seg og i kampene. Når Harkyn vandrer gjennom det fargesprakende lyset fra glassmosaikken i klosteret er det nesten vanskelig å tro at man spiller og ikke ser en scene i en film og utsikten utover fjellene kan nesten ta pusten fra en. Dessverre opplever jeg samtidig screen tearing og lav bildeoppdatering jevnlig, noe som sørger for at jeg aldri klarer å leve meg helt inn i universet.
Oppbygningen av spillverdenen gjør at man til dels står fritt til å velge når man skal besøke visse områder. Vurderingen av når man er klar for forskjellige nivåer legges med andre ord på spilleren, noe som igjen gjør at du selv kan bestemme hvor mye juling og utfordring du vil at spillet skal kaste etter deg. Er du overmodig kan det fort ødelegge flyten i spillet, men samtidig har du da ingen andre å skylde på enn deg selv.
De i overkant lange lastetidene mellom nivåene hjelper derimot ikke på flyten i spillet, uavhengig av hvor ofte du stryker med. Heldigvis byr de i det minste på nyttig informasjon i form av tips og råd for å lette kampen, og man får også informasjon i form av guider man kan følge etter behov. Dette bidro til at selv jeg kunne mestre spillet, selv om action-rollespill med høy vanskelighetsgrad ikke nødvendigvis er min sterkeste side.
Ja, jeg får vel si det helt på tampen. Dette spillet minner endel om Dark Souls. Det er forskjeller, men likhetene er der helt klart. Lords of the Fallen er mer arcade-fokusert, mindre dystert og straffer deg noe mindre for feil, men dette er fortsatt ikke et spill du skal plukke opp om du ikke er forberedt på en vanskelig kamp eller femti. Dersom du har tid og lyst til å utarbeide kampstrategier mot forskjellige fiender og nærmest udødelige bosser, og ikke er redd for å tape mange ganger, så er ikke Lords of the Fallen en dårlig investering. Bare sørg for å gjemme unna knusbare gjenstander rundt deg før du blir myrdet for nihundretusende gang på rad...