Dette kommer til å bli en noe annerledes anmeldelse fra meg, rett og slett fordi spillet jeg anmelder er ganske annerledes enn det meste annet der ute. Rene fakta om hvordan dette sensasjonelt populære mobilspillet fungerer har du forlengst fått med deg, så jeg velger å droppe dette her. Jeg vil heller fortelle dere om min opplevelse av spillet, og det hysteriet som foregår rundt i verden i disse tider. Jeg begynner på 90-tallet.
Jeg har spilt spill så lenge jeg kan huske. Det hele startet med Super Mario Bros på NES, og derfra utviklet det seg til et lite utvalg andre NES-titler og videre til Playstation-spill som Final Fantasy VII og Dino Crisis. Dette er vel og bra, jeg har mange gode minner fra disse spillene. FF VII er til og med favorittspillet mitt gjennom tidene, men ingen spill kan utfordre kjærligheten jeg har for Pokémon.
Ingen av Pokémon-spillene står på min topp 10-liste, men jeg har likevel en enormt høy respekt og kjærlighet for serien. Som barn av det glade 90-tall falt jeg og min bror rett inn i målgruppen til Nintendo og The Pokémon Company. Mors penger byttet altfor ofte hender med butikker for at jeg og bror skulle få oppleve gleden av en ny kortpakke, nye figurer eller et nytt spill. Hver morgen så vi Pokémon på TV og jeg husker jeg gråt de få gangene jeg gikk glipp av det. Jeg var hektet og det viser seg at jeg er like hektet den dag i dag, om enn på en mer voksen måte. Ihvertfall frem til Pokémon Go ble sluppet.
De siste to ukene har jeg nemlig gått, krypet og kjørt Ytre Østfold rundt for å fange dem alle. Jeg har fisket frem spillet så ofte jeg har kunnet. På vei til jobb, på jobb, på vei fra jobb, hjemme i sofaen, på sporadiske gåturer jeg aldri ville tatt for 15 dager siden. Jeg har også tatt planlagte turer til bestemte destinasjoner, i håp om at det finnes en Pokémon der som jeg ikke har fra før. Faktisk, når du leser denne anmeldelsen er det ikke umulig jeg og en gruppe venner er i bilen på vei til Greåker for å lete etter Dragonite og Gyarados. Jeg har nemlig hørt at de er å få tak i der.
Som du forstår er jeg nok en gang bitt av Pokémon-basillen, akkurat som så utrolig mange andre i disse dager. Jeg har falt pladask for disse fantastiske skapningene nok en gang, og nå føles de mer levende enn noen sinne. Jeg har fått kjenne på barndommen igjen, og den samme gleden som jeg fikk da jeg var ung og endelig sikret meg kortet jeg ville ha mer enn noe annet. Jeg er forelsket i Pokémon Go.
Det pussige er at jeg har blitt forelsket i et spill som egentlig ikke er så bra. Ja, du leste riktig. Pokémon Go er egentlig på mange måter et dårlig spill. I hvert fall i skrivende stund. Det har tydelige tekniske problemer. Serverne er nede eller ustabile mer enn de er fullt fungerende. Det er repetitivt og føles forholdsvis uinspirert. Det har alt for lite innhold og det innholdet som faktisk er på plass, er egentlig ikke nok. Du skal fange Pokémon, slåss om kontrollen av diverse gyms og stanse ved Pokéstops for å fylle på med Poke-baller og diverse annet utstyr. Og det er det. Det er ingen interaksjon med andre spillere i form av chat, det er ingen tilfeldige kamper med datastyrte spillere, og selve kampene har et kjedelig kampsystem kun basert på styrken til din Pokémon og hvor fort du kan trykke. Man gjør det samme om og om igjen. Fang en Pokémon, ha en kjedelig kamp, plukk opp noen nye baller, gjenta.
Hvordan kan jeg da like dette spillet så godt? Hvordan kan de ha blitt en slik enorm trend på tvers av hele kloden? Etter alt det jeg skrev i avsnittet over burde dette egentlig bli en slakt.
Vel, det blir ingen slakt. Ikke i dag. Dette spillet har blitt så stort i løpet av få uker at praktisk talt ALLE spiller det, og denne gangen overdriver vi ikke det spor. Pokémon Go er på alles lepper, og det er langt fra bare spillentusiaster som har kastet seg på trenden. Overalt du går skal folk fange Pokémon, og hvor kult er ikke det!?
Når jeg går nedover gaten kan jeg lett se den ene personen av 100 som ikke spiller Pokémon Go, og vet da hvem jeg ikke skal snakke med. «Hvordan har fangsten vært?», «Det er en Starmie ved Fleischer Brygge». Det har blitt hyggelig å være i Moss igjen. Folk er ute, folk snakker sammen, folk har det gøy sammen og blir kjent med hverandre. På grunn at et spill som har såpass mange svakheter at en Lada fremstår som en Lamborghini i forhold. Om ikke dette er utrolig vet ikke jeg. På en typisk lørdagskveld er Moss halvfylt av fulle folk. Det var ikke tilfellet forrige lørdag. Da var du heldig hvis du klarte å unngå å kjøre på noen, trolig en fersk Pokémon-trener. Byen var full av liv, noe som ikke har skjedd mer enn en håndfull ganger de tolv årene jeg har bodd her. Jeg vil anta at dette ikke er begrenset til Moss. Faktisk vet jeg at verdens gater renner over av Pokémon-entusiaster, nye som gamle.
Jeg klarer derfor ikke å gjøre annet enn å se litt forbi manglene og heller kose meg med styrkene. Det sosiale aspektet ved dette spillet er fantastisk. Jeg blir bedre kjent med folk takket være et spill, uten at dette skjer via chat over internett. Det er ansikt til ansikt. Jeg får leve ut guttedrømmen min og fange Pokémon. Hvorfor skal jeg da bry meg om at kampsystemet har mangler, eller at det ikke er en innebygd chat i spillet? Hvorfor skal jeg bry meg om at serverne er nede fra tid til annen? Jeg kan tross alt sitte på en benk sammen med andre og vente til det er tilgjengelig igjen og heller ha gode samtaler mens vi venter.
Noe trekk vil det selvsagt bli for de negative sidene. Dette er tross alt ikke et mesterverk, selv om en del av meg har lyst til å gi spillet 10/10. Denne impulsen klarer jeg å stagge, men Pokémon Go er likevel verdt en anbefaling og vel så det. Det er ikke uten grunn at hele verden har kastet seg over dette spillet. Det Pokémon Go gjør riktig, gjør det så riktig at feil og mangler drukner litt. Dessuten lover utviklerne å rydde opp i de tekniske problemene, for å gjøre denne unike opplevelsen mindre oppstykket. Men nå må dere ha meg unnskyldt, for nå skal jeg ut for å fange flere Pokémon. Kanskje vi sees der ute?