Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Draugen

Draugen

Etter mange år i utvikling kan Red Thread Games' Draugen endelig se dagens lys. Var det verdt ventetiden?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det må være en form for kulturell tiltale hver gang et spill satt til Norden tyr til vikinger eller mytologi for spenning. Ikke at jeg er klandrende. Det er rett og slett ikke så mye futt i norsk historie etter Danmark. Klart man kunne tatt et par spadetak i den travle graven til andre verdenskrig, men der står Battlefield og trekker gullfyllinger ut av Narvik. Språkdebatten står urørt, og med mindre det er interesse for en Mario Typing Tutor med Ivar Aasen i hovedrollen vil den forbli uberørt.

Kanskje er dette noe vi bare må venne oss til, men det trenger ikke være en dårlig ting. Trolljegeren viste hvor stilig det kunne være å ha myter og fabeldyr knyttet til en realistisk setting, og det kan virke som om Draugen slår teltet sitt i nærheten av denne postkoden.

Draugen

Vi spiller som Edward, en amerikansk akademiker på vei til Norge for å lete etter sin bortkomne søster, Elizabeth. Med seg har han ungjenta Alice, og etter ansiktsuttrykkene hennes å dømme kommer hun fra The Uncanny Valley. De ankommer den vesle bygda Gråvik, men finner den øde og forlatt, og med kun et knippe ledetråder bestemmer de seg for å finne ut av hva som har skjedd, samt hvorfor Elizabeth kom hit i utgangspunktet.

Dette er en annonse:

Jeg er ikke overbevist om at Draugen helt vet hva det vil være. I løpet av handlingen kommer to årsaksforklaringer til syne; ren og skjær uflaks, eller en forbannelse med opphav i et sjeldent funn i landsbyens gruve. Edward er en akademiker, og setter naturligvis sin lit til livets iboende elendighet som forklaring. Noe jordlig og rasjonelt, men samtidig insinueres noe annet. Dette følges ikke opp med noen håndfast overbevisning, og da er man nødt å lene seg på det uforklarlige og løvtynne "fjord noir"-begrepet, som da gjør spillets setting ubetydelig. Personlig syns jeg det er mer å hente i "H.P Fjordkraft," for det er i traktene av usikkerhet, uro og angst hvor Draugen, både som spill og årsak, engasjerer i første halvdel.

DraugenDraugenDraugen

Draugen er ikke flink til å spille kortene sine, hverken med tålmod eller diskresjon. Midtveis i handlingen blir nyanser kastet ut av vinduet for å male Edward som en upålitelig observatør. Samtidig blir han forlatt av Alice, og det gjøres en greie av hvor viktig hun er. Her kunne spillmekanikk - eller mangel på dette - gjort seg gjeldende. Ikke bare for å utforske karakter, men for å bevise hvorfor vi trenger Alice i det hele tatt. I det store og hele opplever jeg henne som smått irriterende, der hun slenger rundt seg tidstypiske bemerkninger med luften av et Joss Whedon-manus.

Det er som sagt lite å hente i det spillmekaniske, og det kunne hatt godt av noe som gjør meg som spiller mer delaktig. Nå er Draugen et interaktivt narrativ, noe som betyr at det blir litt gåing og enkle knappetrykk, og det er jeg ikke prinsipielt imot. Likevel er det ikke umulig å gjøre mekanikker ut av karakterens bakgrunn eller situasjon. Firewatch hadde kartlesing og kompass, og noe basert på Edwards akademiske bakgrunn, med observasjon og problemløsing hadde ikke vært å forakte.

Dette er en annonse:
DraugenDraugenDraugen

Jeg kjenner at jeg liker Edward. Det er noe grøssende over lettelsen han viser i sine morbide øyeblikk, og stemmeskuespilleren gjør en god jobb med å skildre den indre konflikten, selv når det ikke er flere overraskelser å få ut ham. De musikalske innslagene er kanskje det beste med opplevelsen. Ensomme, uhyggelige vokaler og pianovalser gir spillets fire vegger et hjemsøkt preg. Tidsperioden er passende, og det overnaturlige aspektet tilegnes en troverdighet ved å settes til en tid hvor folketro fremdeles henger i luften. Ikke særlig ulikt Where the Water Tastes Like Wine når jeg tenker meg om, og det er virkelig ikke negativt.

Draugen har vært i utvikling lenge, og det er kanskje sjofelt av meg å si at det kunne trengt litt mer tid, om ikke et lengre manus. Noe som lar karakterene og plottet utvikles i tandem, i stedet for å ta hverandres plass. Slutten virker som et antiklimaks, og selv om jeg forstår tanken bak forandrer det ikke faktumet at jeg sitter på en masse løse tråder som ikke avsluttes på en riktig måte. Kanskje vil dette endres med tiden, ettersom Draugen virker å være første kapittel i en større fortelling om Edward og Alice, men jeg føler det kunne vært så mye mer.

DraugenDraugenDraugen
06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Helt ålreit hovedkarakter. Et par effektive øyeblikk i handlingen. Musikkens uhyggelige stemning.
-
Kort og ubesluttsomt plott. Mekanisk fattig. Alice er irriterende.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

2
DraugenScore

Draugen

ANMELDELSE. Skrevet av Kristian Greiner Ådnesen

Etter mange år i utvikling kan Red Thread Games' Draugen endelig se dagens lys. Var det verdt ventetiden?



Loading next content