Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Greedfall

Greedfall

Spiders Studio prøver seg med enda et rollespill, men dette er faktisk deres beste hittil. Vi anmelder det spennende Greedfall.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ
HQ

En anmeldelse av Greedfall bør unektelig begynne med historien om Spiders Studio. I en bransje hvor AA-titler, altså spill med begrenset budsjett, men med store ambisjoner stort sett er forsvunnet til fordel for en skarp oppdeling mellom store blockbustere og små indies, så står franske Spiders, og Focus Home Interactive generelt, tilbake som en av de siste AA-bastioner.

Tidligere har de gitt oss rollespill som Bound by Flame og The Technomancer, som på beste Focus Home Interactive-vis har hatt haugevis av gode ideer uten hverken budsjett eller nødvendig erfaring til å føre dem ut i livet. Som tiden har gått har både Spiders og Focus Home Interactive vokst med oppgaven, og har blitt bedre på å begrense visjonen en smule, så det som er føles bedre å spille, som er en sjelden evne. Spiders selv har blitt bedre, og Focus Home har blitt bedre gjennom spill som Vampyr og A Plague Tale: Innocence - og det kulminerer i Greedfall.

Ved første øyekast legger Greedfall seg ganske så komfortabelt som forlengelse av Spiders' allerede eksisterende formel. Semi-åpen verden? Check. Oppgraderbare kompanjonger? Check. Masser av evner? Check. Litt dårlige animasjoner? Også check. Men ser man under panseret finner man en langt mer ambisiøs og finpusset konstruksjon, som faktisk endre med å være studioets absolutt beste, og et gedigent tegn på at dette studioet, til tross for tidligere middelmådighet, bør være på alle rollespillnerders radar.

Dette er en annonse:
Greedfall
Greedfall

Greedfall er en klassisk fantasy-historie med monstre, prinser, magiske våpen og med iboende magi i naturen, men det er samtidig et slags historisk ekko av kolonitiden, hvor rike europeiske nasjoner inntok og bosatte seg i mindre siviliserte deler av verden, og tømte disse landene for deres ressurser. Vi er De Sardet, overdiplomat for en større handelsmenighet. En forening av rike nasjoner setter dere avsted mot Tír Fradí, en ny øy på landkartet, som på grunn av rike mengder naturlige ressurser har kommet i kikkerten for flere av kontinentets mest fremtredende sivilisasjoner. Sammen med vår fetter, som skal lede handelsforeningens nygrunnlagte by, New Serene, drar vi på en tre måneder lang reise til Tír Fradí for å grunnlegge et nytt samfunn, og samtidig lete etter en kur til den sykdommen som har bragt føderasjonens medlemsland i kne, Malichor. Ved å blande den mer tradisjonelle fantasy-fortellingen med et kolonialt twist, så endrer verdenen, karakterene og plottet identitet, og plutselig blir det hele langt mer forfriskende, og originalt også. Faktisk klarer hele spillet å portrettere den politiske understrømmen forbundet med å innta et nytt land, og hvordan selve oppdelingen av ressurser og det politiske foregår på relativt tvilsomt vis. Både sideoppdrag og selve hovedhistorien utforsker de mange fasetter assosiert med dette, og selv om den rent dramatisk kanskje ikke når Bioware, så er den ikke foruten sine distinkte kvaliteter.

Faktisk har Spiders her funnet en original historie å fortelle, og nettopp fordi vi ikke øyeblikkelig sammenlikner den med noe annet, så får den mer pusterom til å utvikle seg.

Dette er en annonse:

Det er tydelig at studioet har forsøkt å balansere på knivseggen mellom å øke ambisjonsnivået, og tillate ytterligere finpussing av allerede eksisterende elementer. Historien er mer presist fortalt, og også generell styring og brukerflate er mer effektiv her enn i tidligere spill, selv om du naturligvis løper inn i AA-problematikker. Greedfall er et semi-åpent rollespill hvor du reiser rundt mellom små åpne områder og større byer. Her kjemper du med opptil to kompanjonger om gangen mot beist, pirater og andre skurker mens du stiger i nivå, finner nytt utstyr og gjennomfører hoved- og sideoppdrag. Så langt så godt.

Greedfall
Greedfall

Selve karakterene, altså deg selv og de du velger å ta med deg, må naturligvis passes og pleies. Det skjer først og fremst via Skill Points - hvor tre separate menyer, og det er ikke for hvert nivå at du får poeng til å bruke i dem alle. Sakte men sikkert utbygges din karakter, og du får helt automatisk spesialiteter, styrker og svakheter. Min karakter ble veldig glad i å bruke rifler, og samtidig ble jeg bedre til å dirke opp låser, og finne innganger som ellers var usynlige for det blotte øye. Når du spiller kan du spesialisere deg i Heavy Weapons, eller hva med magi? Eller til og med å sette ut feller i kamp. Det er relativt mye variasjon her, og noen av kampene krever litt oppfinnsomhet. Dessverre er det kun dine kompanjongers utstyr du kan endre på, og ikke selve klassene, men det er mange å velge i mellom, så allsidigheten bør komme naturlig derigjennom. Utstyret varierer naturligvis i kvalitet med den klassiske omgang "grønn, blå, lilla, gull", som enhver RPG-kjenner bør kjenne til nå, og mens mye av det krever at du har fokusert på bestemte verdier som Agility eller Endurance, så er det ikke alltid så lett å finne den korrekte oppgraderingen - det skaper dog dybde at slikt utstyr ikke er noe du får servert på sølvfat.

HQ

Med ditt koloniale utstyr og dine kompanjonger ved din side drar du ut på Tír Fradí, og møtes med lokalbefolkningen, tar på deg sideoppdrag, forbedrer ditt rykte med diverse fraksjoner som også har konstruert kolonier på øya, og knerter enhver som kommer i veien for deg. Selve kampsystemet har enorm vekt på frihet, og det er mulig å bli alt fra en tung ridder til en mer distansebasert magiker. Dine Skill Points avgjør det, men det handler også om hvordan du velger og tar i bruk dine evner. Du har åtte manipulerbare kommandoer du kan gi din karakter, samt lette og tunge angrep. Du kan bruke disse åtte plassene til akkurat hva du selv ønsker, fra feller du selv har bygget til rifler og pistoler, eller eliksirer. Å begi seg ut på slagmarken for så å benytte seg av en rifle, en felle, en grom magisk evne og en tung hammer i én og samme kombo - det er bare en av de få tingene man kan gjøre. Det er dessuten ikke noe krav om allsidighet, og du kan tilpasse din karakter slik at du utelukkende fokuserer på én enkel måte å slåss på. For å få et overblikk kan du dessuten pause kampene, og dermed gi kommandoer til dine kompanjonger på beste Dragon Age: Origins-vis. Naturligvis mangler deler av finpussingen her også. Selv om spillet gir deg de nødvendige verktøyene til å uttrykke deg på et hav av måter, så er det sjeldent at fiendene gir anledningen til at du virkelig får tenke deg om.

Ja, noen bosser har et reelt "moveset", men de fleste gjør egentlig bare det samme igjen og igjen. Dessuten er følgesvennene ofte litt for sterke, med mindre man spiller på den vanskeligste vansklighetsgraden, og dermed er kampene over før man i det hele tatt har kjørt igjennom hele rotasjonen. Vi snakker altså ikke om et perfekt system - langt fra det faktisk - men vi snakker dog om gedigen underholdningsverdi hele veien igjennom spillets i hvert fall 30 timer, og med utstyr og ekstra XP i vente manglet jeg aldri motivasjonen til å ta opp en ekstra kamp.

Greedfall
Greedfall

Variasjon og brukertilpasning er også i fokus i selve oppdragene. De fleste av dem, små som store, tillater at du gjennomfører dem på flere måter. Det kan være at du bruker Vigor-evner til å få adgang til en dør uten vakter, eller at du bruker Charisma til å overtale dem til å forlate sine poster. Kanskje har du til og med satt et Skill Point i alchemi, og kan derfor bruke en eliksir til å sprenge deler av muren? Mulighetene er mange, og selv om det allikevel ikke er det mest dynamiske systemet vi har sett, så gir det anlegg til ekstra refleksjon hos spilleren når man presenteres for en god gammeldags "multiple choice".

Så hele opplevelsen er litt røff i kantene, men ikke nok til at man kan avskrive Greedfall som enda et uferdig Spiders Studio-prosjekt. Nei, faktisk er Greedfall ganske underholdende å spille, og med den variasjonen spillet tilbyr er det nok måter å forme din egen opplevelse til å unngå å legge altfor mye merke til de åpenlyse feilene.

Greedfall
Greedfall

Og de fleste av disse er dessverre visuelle. La meg dog starte med å slå fast at noen av selve utsiktene i Greedfall er ganske pene. Faktisk er Tír Fradí ganske pent å se på generelt, og til tross for at de samme fem-seks karaktermodellene går igjen og igjen, så er selve storbyene man beveger seg gjennom som New Serene og Hikmet ganske flott designet det meste av tiden. Det er dog ansiktsanimasjonene som virkelig gjør det vanskelig å føle med noen av karakterene, for på PlayStation 4 Pro snakker vi Oblivion-aktig kvalitet mye av tiden. Kanskje skulle Spiders her bare ha gått for statiske eller tegneserieorienterte mellomscener for å minske mengden av tid man måtte bruke på å se på dårlig synkronisering og døde øyne.

Når det er sagt er stemmeskuespillet topp, og det akkompagneres ganske perfekt av et score av komponist Olivier Derivière, som hverken låter dårlig eller billig - tvert i mot er det storslått og enhver AAA-produksjon verdig.

Greedfall er et naturlig resultat av Spider Studios utvikling. Er det perfekt? Langt ifra. Det er til tider stivt, det kan være en smule mekanisk ubalansert og visse animasjoner etterlater mye til fantasien. Men studioet har laget deres beste spill hittil, og det er et spill som enhver RPG-fan bør se nærmere på. Hvis de fortsetter sånn her, så kan de få til noe ganske så stort i fremtiden.

HQ
07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Solid historie, Fine karakterer, Interessant verden, Masser av variasjon, Gode muligheter for tilpasning
-
Litt kjedelige fiender, Dårlige ansiktsanimasjoner, En rekke tekniske feil
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

1
GreedfallScore

Greedfall

ANMELDELSE. Skrevet av Magnus Groth-Andersen

Spiders Studio prøver seg med enda et rollespill, men dette er faktisk deres beste hittil. Vi anmelder det spennende Greedfall.



Loading next content