Paper Beast

Eric Chahi er kjent for spill som Another World, Heart of Darkness og From Dust, så du vet liksom allerede før du har startet Paper Beast at han og resten av gjengen i Pixel Reef vil bruke virtual reality på en ganske unik måte. Når spill eller kunst prøver noe nytt skaper dette ofte delte meninger, noe jeg er ganske sikker på at dette spillet vil også.

For det tar ikke mer enn et par sekunder før du forstår at Paper Beast er noe utenom det vanlige. Veldig mye av sjarmen og underholdningen i spillet kommer av overraskelsene og situasjonene du kommer over, så jeg skal nøye meg med å si at du ikke har noen anelse om hvordan introduksjonen (med et meget fiffig musikkvalg) er og hvor det lille av konkret historie går.

Ikke at ting blir ekstremt forutsigbare når det virkelige eventyret ditt starter heller. Her befinner vi oss i en verden hvor de aller fleste levende objekter er skapt av papir, derav tittelen, men en mystisk kraft har for vane å gjøre livet vanskelig for disse sjarmerene skapningene på ulike måter. Dette betyr ikke at du skal ut på et omfattende eventyr hvor du redder verden fra ondskapen med skjold og sverd, for de fleste utfordringer handler i stor grad bare om å løse smått naturlige problemer med en uhumoristisk Monty Python-aktig absurd vri i vakre omgivelser hvor stemningen bare forsterkes av Roly Porter sine minimalistiske melodier.

Det er disse merkelige og interessante aspektene som gjør sitt for at Paper Beast ikke blir et av de der "opplevelsesspillene" som bare forsvinner i mengden etter hvert. Hvor de fleste spill gjerne overfyller hjernen din med informasjon om hvor du er og hva du kan gjøre er det kanskje ti sekunder med opplæring her før du står fritt til å utforske og gjøre hva du vil. En av grunnene til dette er at origami-skapningene du møter på lever sitt eget liv og bare er en del av økosystemet hvor de tasser rundt, går for å drikke litt når tørsten blir for stor, flykter fra rovdyr og prøver å overse at du har slengt dem flere titalls meter bortover med de telekinetiske kreftene dine. Å kødde det til for dem vil du gjøre en god del av også siden det er disse som ofte løser eller skaper problemer for deg.

Flesteparten av puzzle-sekvensene spillet består av handler nemlig om å bruke de telekinetiske evnene dine til å utnytte dyrenes tankegang eller naturens lover til din fordel. Om det er å lede en flokk med "rådyr" til et punkt med en tilsynelatende smakfull papirbit, bruke en mark med verdens raskeste og minst effektive fordøyelsessystem til å flytte haugen med jord som blokkerer veien din til plassen du har plassert bakenden dens eller lage spor i sanden til å føre en vannkilde til et døende dyr eller tre for å vekke det til live. Utfordringen her kommer av at du må lære deg reglene for denne verdenen selv, så det er mye rom for eksperimentering selv om det stort sett er åpenbart hvilke ting du kan samhandle med. Hvor skal du få vann fra? Hvordan skal dyrene klare å komme seg opp den såpeglatte skråningen? Hva skal til for å forhindre at hyenene får jafset i seg dyreflokken du leder? Med fare for å igjen høres irriterende vag ut er det her mesteparten av utfordringen og moroa ligger, så å avsløre stort mer ville ødelagt store deler av opplevelsen.

Uansett om du bruker en DualShock 4 eller Move-kontrollere er det opp til deg å finne ut hvordan du skal komme videre. Et frisk pust i en spillverden hvor det meste skal fores inn med teskje. Du må selv finne ut hva ulike objekter gjør når du rører dem, hvilke spesielle egenskaper de kan ha og lignende. Greit nok, noen av mekanikkene og systemene forklares bittelitt nærmere i den såkalte Sandbox-modusen som blir tilgjengelig etter å ha fullført historien. Enkelt sagt lar denne deg skape egne verdener av de ulike tingene du har funnet og sett, men siden denne først åpnes etter første runde og ikke gir tips om løsninger forklarer den i grunn bare litt mer om hvordan det mystiske universet fungerer.

Dessverre ligger også flere av Paper Beast sine problemer i akkurat dette designvalget. For det første skulle man tro at simulert dyreliv og semi-realistisk fysikk skulle gi nærmest total frihet for deg som spiller, men antallet begrensninger som venter underveis er skuffende. I det ene området ble jeg stående og kaste jord over et stort område siden det ene dyret som ble igjen etter en masseflukt fikk meg til å tro at det ville flykte oppover en glatt skråning ved siden av der de andre sprang opp. Etter en halvtime med frustrasjon siden dumpappen (Tok du den? Papirfigur og alt det der) stadig forvillet seg utenfor det gigantiske området jeg hadde dekket med sand, viste det seg at veien de andre hadde flyktet plutselig var tilgjengelig for meg å teleportere til siden jordhaugen min visstnok plutselig var blitt stor nok til at jeg kunne komme meg over til et punkt spillet godtok som et teleporteringspunkt. Dette til tross for at det var veien jeg prøvde å ta først med en jordhaug som var av akkurat samme størrelse. Når slikt er min egen skyld er det bare artig. Når det skyldes dårlig design eller bugs blir det i stedet irriterende.

Akkurat teleportøren reflekterer også flere av spillets kjedelige begrensninger. Det er flere år siden jeg møtte på usynlige vegger uten mål og mening, men her finnes det en god del som setter en demper på troen om at du kan eksperimentere så mye du vil. Fysikken sliter med det samme. Hvorfor kan jeg ikke bare bruke en kaktus til å forme vannkanaler i sanden i stedet for å lede et tungt vesen sakte bortover? Utviklerne ønsker helt klart at dette er en opplevelse hvor vi skal få tid til å nyte fantastiske omgivelser og fascinerende skapninger i, men når tempoet drepes av uventede begrensninger og overkompliserte løsninger faller ikke resultatet helt i smak hos ukultiverte meg i alle fall.

For det er ikke noen som helst tvil om at Paper Beast er et utrolig fascinerende spill/opplevelse for et bestemt publikum. Er du bare ute etter et av de utallige skyte- eller skrekk-spillene i virtual reality hvor ting stadig skjer kan du lett droppe Paper Beast. Om du derimot er ute etter å utforske et helt nytt univers, se hvordan dyrelivet og verdenen utfolder seg og reagerer på hva du gjør og generelt se helt nye ting få andre spill tør prøve, kan Paper Beast lett vurderes siden det er et prakteksempel på at spill kan være kunst. Om kunsten er for alle blir altså et helt annet spørsmål.