Half-Life 2

Etter årevis med venting og en tilsynelatende uendelig mengde utsettelser er endelig Gordon Freeman klar for å innta verdens PC’er. Allerede i god tid før utgivelsen er spillet blitt hyllet som en av tidenes aller største spillopplevelser og natuligvis var våre forventninger skyhøye. Andektig pakket jeg ut spillet og la skiva i DVD-spilleren. Etter litt knoting og ca 20 minutter med oppdateringer og registering via Steam var alt endelig klart. Allerede fra første øyeblikk trollbindes man av grafikken idet den mystiske G-Man toner frem på skjermen. Du er Gordon, og du har et nytt oppdrag i vente.

Jorden er invadert av en rase romvesner kalt The Combine og noen jordboere har valgt å slutte seg til invasjonsstyrken for, som de sier, å unngå total utryddelse av menneskerasen. Verden som møter deg når du kommer ut av toget i City 17 er altså en ganske annen enn den vi forlot i det første Half-Life. Overalt er flyvende overvåkningskameraer, bastante vakter med lysende øyne og gassmasker, og sist men ikke minst TV-skjermer som messer et suggererende velkommen. Man starter på bar bakke og må finne seg vei gjennom en intrikat labyrint av stengte gater og høyhus. I gatene vandrer oppgitte medmennesker (-fanger) hvileløst rundt og ingen tør snakke med deg av frykt for replesalier fra vaktene. Omsider møter man på en liten gruppe opprører som gjemmer seg i et sønderskutt boligkompleks. Herfra går flukten videre til et lite hovedkvarter hvor man utstyres med både våpen og den livsviktige HEV-drakten. Gamle bekjente og kolleger fra Black Mesa dukker opp og snart er du klar for å redde verden nok en gang. Freeman - "The One Free Man" - er tilbake.

Grafisk er Half-Life 2 et overhvelmende imponerende bekjentskap. Vil man ha maksimalt ut av grafikken må man se seg nødt til å investere i et splitter nytt og kostbart grafikkort, men det kommer neppe som noen overraskelse på noen. Allikevel er det fullt mulig å spille Half-Life 2 på eldre maskiner, selv om opplevelsen ikke blir like imponerende visuellt sett. Den gode nyheten er at grafikken ikke er alt i dette spillet. Source motoren sørger for et naturtro og glimrende fysikksystem, i tillegg til at historien glimrer og stemmeskuespillet likeså. Jeg savner dog å høre Gordons egen stemme, for han holder nemlig kjeft gjennom hele spillet. Det er på ingen måte prekært, men litt mer skikkelig samspill med de andre karakterene hadde ikke vært å forakte. Alle andre karakterer i spillet er som sagt utstyrt med gode og troverdige stemmer og de klarer å skape en følelse av samhold og kampånd.

Denne gangen løper man ikke bare rundt alene heller, og på flere brett har man en gruppe kampvillige opprørere til rådighet. Det er en god følelse å løpe gjennom en bombardert bygning for så å møte på en gruppe opprørere og høre de si; "Hey, there’s Freeman. Let’s follow him!" Man kan lede en gruppe på inntil fire opprørere og man kan kommandere de smertefritt rundt med C-tasten. Troppen går dit du peker siktekrysset når du trykker tasten og du kan også kalle de tilbake med samme tast. AI’en til disse allierte frihetskjemperne er forbausende god, selv om de til tider kan bli hengende litt etter på visse steder. I trange korridorer kan de også komme litt i veien, men stort sett er de flinke til å flytte seg og unnskylder seg høflig dersom de er til bry. For de av dere som ennå ikke har prøvd spillet vil jeg selvfølgelig ikke ødelegge noen overraskelser, men det bør nevnes at det også vil inngås usannsynlige, men ikke desto mindre interessante allianser. Man føler konstant at man vokser inn i HL2 universet, i takt med utfordringenes stadig økende intensitet og krav.

Våpenarsenalet man har til rådighet er også blant spillets aller største nytelser, om jeg får kalle det det. Noe av det første man får er selvfølgelig det legendariske kubeinet, som har reddet Gordons liv utallige ganger i det første spillet og som selvfølgelig også spiller en setral rolle denne gangen. Den skrekk blandede fryden brer seg i kroppen, hver gang man går tom for ammunisjon og må ty til kubeinet for å knuse seg gjennom horder av infiserte zombier, romvesner og fiendtlige soldater, er ubetalelig. Det er tross alt et uhyre effektivt nærkampvåpen vi har med å gjøre her. I tillegg har man en rekke mer eller mindre raffinerte versjoner av mer konvensjonelle våpen som maskinpistoler, pistoler og revolvere, hagler og snikskytterrifler. Men et av de nyttigste, artigste og ikke minst effektive våpnene er naturligvis den såkalte Gravity-gunen. Dette våpenet utnytter spillets fysikkmotor på beste vis og lar deg løfte og holde objekter som kasser, radiatorer, murstein o.l., for så å slynge det i fleisen på fienden. Den kan også brukes til å kortslutte City 17’s mange flyvende overvåkningskameraer, trekke til seg ammo og medipacks bak gjerder, eller som et avansert brekkjern og fjerne tunge hindringer og gjenspikrede dører. Men best av alt er det når muligheten til å forårsake stor skade ved hjelp av omgivelsene byr seg. Man må være årvåken for å oppdage mange av spillets opplagte feller og nytelsen blir fullendt når man lokker en gruppe fiender inn under et vaklete stillas, for så å trekke bort en støttebjelke med gravity-gønnern og drukne de i brennede bensintønner. Nydelig!

Enspillerdelen alene er mer enn gyldig nok grunn til å investere i spillet, men selvfølgelig har Valve mer snadder på lur. Med på kjøpet får man jo også den nye Counter-Strike versjonen, som nå bruker den nye Source motoren. Resultatet er natuligvis CS konseptet slik man kjenner og elsker det fra før, men i nye, opppussede omgivelser. CS Source er et omfattende tillegg og vi vil komme tilbake med en egen anmeldese av dette. Ennå er det ingen dedikert flerspiller-del i HL2, men Vlave snakker om at en enkel flerspiller patch er en enkel sak å fikse. Faktisk er det mulig å starte deathmatch kamper i HL2, ved å skrive inn noen enkle kommandoer i spillets console. Du kan lese mer om denne muligheten i faktaboksen på forrige side. Det eneste jeg har å utsette på denne, den ultimate spillopplevelsen, er kravet om at man må være online for å spille. Det har vært mye oppstyr rundt Valves Steam-system og det er dette som også stiller online-kravet. Etter det første tyveriet av HL2 koden, har Vlaves Steam system vanskeliggjort piratkopiering av spillet og gir Valve en full oversikt over både autoriserte og uautoriserte spillere. Online-kravet er kanskje vanskelig for noen å svelge, men samtidig som det gjør piratenes jobb vanskelig, sikrer det også utviklerens inntjeningsevne. Når man tross alt har investert millioner av dollar og mange år i et så omfattende prosjekt, ønsker man selvfølgelig å tjene inn investeringen, så vi ser ingen egentlig grunn til å gi Valve pepper for tiltaket.

Årets aller største titler er ute og alle står de i skyggen av Valves mastodont. Aldri før har jeg følt meg som en så integrert del av et spill. Absolutt alle aspekter ved HL2 er glimrende gjennomført og årets, om ikke tidenes, største spillopplevelse er en tittel som ikke skjemmer Gordons nye episke eventyr. Det er et groteskt, vakkert og ufattelig fengende spill, som fortjener å sammenlignes med tidenes største episke verker - uansett format, være seg det bøker, filmer, spill eller musikk.