Aquaman

Etter fjorårets middelmådige Justice League og den mildt sagt katastrofale Suicide Squad før det igjen, har det nå gått over ett år siden vi sist fikk en superhelt fra DC-universet. Pausen har absolutt vært nødvendig, for så langt har Warner Bros' forsøk på å lage sin egen konkurrent til Marvels filmunivers manglet en helhetlig strategi. Nå er imidlertid tenkepausen over, og studioet satser på å vinne julepublikumets hjerter med solofilmen om Aquaman, den av DCs superhelter som kanskje har hatt det største imageproblemet.

For å selge filmen om Aquaman vender Jason Momoa tilbake til rollen som Arthur Curry, en rolle han spilte tålig greit i Justice League. Arthur er barnet av et forbudt ekteskapet mellom fyrvokteren Tom og dronning Atlanna av selveste Atlantis. Arthur er dermed ikke normal, for å si det forsiktig, men han har heller aldri brydd seg om å oppsøke sine atlantiske røtter og besøke sitt folk. Nå er imidlertid atlanterne på krigsstien, og Arthur må motvillig følge sitt kall som kongelig tronarving for at verken vann eller land blir ødelagt av det krigerske lynnet til kong Orm av Atlantis. Arthur begynner derfor jakten etter den legendariske treforken til kong Atlan, det kongelige symbolet til Atlantis' første konge som skal gi eieren enorme krefter.

Det slår en ganske tidlig at Aquaman uten tvil er den peneste filmen fra DC rent visuelt sett. Med ILM på laget for å ta hånd om spesialeffektene har man ikke spart på verken pengene eller kruttet, og resultatet er en visuelt vakker superheltfilm som gjør seg godt som kinounderholdning. Mye av filmens handling foregår under vann, og filmen presenterer havets bunn på vakkert og mesterlig vis. Det slår meg mens jeg ser filmen at det egentlig finnes litt for få gode undervannsfilmer, og etter Aquaman kjenner jeg at dette er noe jeg gjerne kan ha mer av. Naturligvis får vi se selveste Atlantis også i filmen, et rike som skildres på utsøkt vis som en blanding av gammel gresk høykultur og lyseffekter som kunne vært snytt rett ut av Tron: Legacy. Filmen satser tungt på kostymer, estetikk, lyssetting og kamerabruk, og her lykkes Aquaman utrolig godt.

Handlingsmessig er filmen omtrent som forventet, med en noenlunde forutsigbar oppbygning, gode doser action og en nærmest overdreven bruk av spesialeffekter. Samtidig klarer filmen å overraske med å gjøre deler av filmen til en skattejaktfilm i beste Indiana Jones- og National Treasure-ånd. Ved nærmere ettertanke har det vært lite av den slags i moderne superheltfilmer, men Aquaman viser at det slettes ikke er noe i veien for å kombinere disse to sjangrene. Actionscenene er gode, til tross for at dataeffektene tar vel overhånd etter hvert.

Filmen er aldri ment å tas for seriøst. Hadde man ønsket det hadde man skrevet langt bedre dialoger enn filmen har å by på. Denne delen av filmen er nemlig til tider håpløst dårlig - ikke "Martha"-dårlig, men fortsatt såpass tynt at man er redd for å sette popcornet i halsen. Den hadde heller ikke brukt Jason Momoa i hovedrollen. Momoa gjør en god jobb med å gjenskape ryktet til Aquaman, en superhelt som lenge har hatt et imageproblem. Dette klarer han godt og med et glimt i øyet, men det er samtidig mye som gjenstår før Momoa går fra å være en god skuespiller til å være en eminent en. Dette blir særlig tydelig i den manglende kjemien på settet som noen ganger skinner gjennom. Vitsene til Momoa blir også fort temmelig tørre og forutsigbare.

Det øvrige skuespillergalleriet gjør det imidlertid overraskende bra. Amber Hearth er moro å se, når hun først får lov å bli noe mer enn bare eye candy. Willem Dafoe tar aldri slike roller altfor seriøst, og det gjør ham også god i denne typen filmer. Dolph Lundgren blir dessverre noe anonym, mens Patrick Wilson gjør en overraskende grei figur som kong Orm og Arthurs halvbror. For Star Wars-fansen er det også moro å se en litt eldre Temuera Morrison (Jango Fett) i rollen som Arthurs far, en rolle som blir overraskende koselig og til tider nesten rørende.

Konflikten om Atlantis er absolutt den mest interessante delen av filmen å følge. Derfor er det uforståelig hvorfor filmen skal bruke så mye tid på å dvele ved menneskelige skurker som ikke tilføyer filmen noe som helst, og som på toppen av det hele er den ene store vandrende klisjeen etter den andre av dårlig superheltactionfilm. Filmen kunne lett skrevet ut de menneskelige skurkene uten store problemer, og filmen ville vært bedre derav. Årsaken er selvfølgelig at man vil bygge opp mytologien rundt Aquaman og dermed skape grunnlaget for flere filmer (og dermed mer inntekt), men resultatet er til tider skrekkelig dårlig.

Det er fullt forståelig at man går inn i kinosalen med en sunn dose skepsis, men Aquaman klarer faktisk å lande med beina på jorda uten de store problemene selv om filmen ikke oppnår tjue i stil. Man får en nokså formularisk superheltfilm med noen overraskelser, men det hele ser fantastisk ut og sørger for at du får akkurat god nok underholdning hele veien gjennom. Som lett og ledig underholdning i romjula er dette en verdig film, og ikke minst er Aquaman med på å løfte DC-filmuniverset et par sårt tiltrengte hakk.