Det hjelper ikke hvor pent et spill er eller hvor mange kjente navn som står oppført i rulleteksten dersom spillet er gørr kjedelig å spille eller totalt uspillbart på grunn av dårlige avgjørelser. Dette understreker hvor viktig godt gameplay er for den gode spillopplevelsen.
Heldigvis har spillåret 2023 vært langt ifra kjedelig. Her er de fem spillene vi i redaksjonen mener utmerker seg aller mest i denne kategorien fra året som har gått.
Anders skriver:
Baldur's Gate III er en komplett pakke som fyrer på alle strenger, inkludert selve spillopplevelsen. Allerede fra menyen lar spillet deg skape en karakter med en rekke tilpasningsmuligheter, alt ifra hårfarge til kjønnsorganer. Så snart historien starter vil valg du tar ha konsekvenser for hva som skjer utover i spillet. Konflikter må løses gjennom dialoger og du kan aldri være sikker helt på hvor du har rollefigurene du møter.
Kampsystemet er også fantastisk. Spillet baserer seg på regler fra Dungeons & Dragons og gir deg stor frihet i hvordan du ønsker å bygge karakteren din. Det er 12 klasser å velge mellom, hvor hver også har et stort antall underklasser og ulike evner å lære. Terningkast styrer det meste og bringer frem både flaks og uflaks. Det turbaserte kampsystemet stiller krav til forbedrelser, som bruk av trylledrikker, posisjonering, hvilke figurer du velger å ta med deg til kamp osv. Det er et komplekst system som blander oppfinnsomhet, taktikk, strategi og avveielser på en forbløffende god måte.
Og selve nøkkelordet i Baldur's Gate III er frihet. Frihet til å gjøre nesten akkurat hva du vil. Så mye at det kan bli overveldende, men mulighetene og gjenspillingsverdien er ulikt noe annet vi har sett tidligere. Ikke minst er det vanedannende. Lykke til med å legge fra deg Baldur's Gate III når du først har begynt.
Anders skriver:
Marvel's Spider-Man var en gavepakke for alle som ønsker å være sin favoritt «vennlige nabo» Spider-Man. Marvel's Spider-Man 2 er en desto større gavepakke for den som fortsatt ønsker å være edderkoppmannen. Oppfølgeren videreutvikler og pusser på spillelementene fra det første spillet. Dette er langt ifra å finne opp kruttet på nytt, men det er nok til å gjøre at spillet ikke er en ren repetisjon av forgjengeren.
Denne gangen kan du velge å spille som både Peter Parker og Miles Morales, hver med sine egne unike evner og spillestil. Du kan når som helst skifte mellom de to heltene og alt av oppgraderinger, samleobjekter og erfaringspoeng deles. Å ta seg gjennom gatene i New York er mer euforisk enn noen gang og går i et helt forrykende tempo av nettslynging og saltomortaler. Om ikke det er nok tilbyr også spillet deg desto større mobilitet gjennom vinger laget av spindelvev. Du kan praktisk talt fly gjennom den amerikanske storbyen, som gjør at man i det hele tatt lurer på hva man skal med «fast travel». Som resten av spillet for så vidt også er lynrask. Om du synes Marvel's Spider-Man var en fryd å spille, er Marvel's Spider-Man 2 en fryd opphøyd i annen.
Ruben skriver:
Fun fact: Det var en prøveanmeldelse av originale Dead Space som landet meg jobben som skribent i GameReactor, så dette er en remake jeg virkelig har gledet meg til. Og jommen sa jeg smør om det ikke var verdt ventetiden.
Dead Space Remake løfter en allerede sømløs opplevelse til neste nivå. Lastetider mellom kapitler er helt borte, og hele USG Ishimura er nå tilgjengelig som en åpen verden. Utforskning er derfor en fryd, spesielt fordi spillet nå inneholder tilfeldig genererte slektstreff med ymse Necromorphs som kan dukke opp når som helst. I slike tilfeller er det meget godt at våpen og fysiske angrep har en tyngde og kraft som virkelig er saftige å utøve. Isaac har åpenbart tatt noen yoga-kurs siden sist og beveger seg mye mer responsivt enn tidligere, og du har også mye mer kontroll når du flyter rundt uten tilgang på gravitasjon. Alt i alt er spillbarheten i Dead Space Remake en deilig rett som virkelig metter.
Ingar skriver:
Få spill i spillhistorien har en like perfekt gameplay-balanse som det originale Resident Evil 4 fra 2005, og heldigvis ivaretar årets nytolkning dette samtidig som det byr på gode moderniseringer. Med en rekke vanskelighetsgrader, en perfekt overgang fra ett område til det neste og en utrolig rik variasjon av fiender er dette et spill som er like vanedannende for både nykommere og serieveteraner. Jeg er langt ifra den eneste i år som har spilt Resident Evil 4 og umiddelbart kjent på behovet for å begynne på en ny gjennomgang, noe som understreker hvor underholdende dette spillet kan være.
Capcom har heldigvis ikke bare lent seg på originalens meritter, men sørget for noen gode kvalitetsforbedringer. Det er lettere å veksle mellom våpen, muligheten for å blokkere alt fra slag til motorsager med kniven slutter aldri å underholde, og det skulle bare mangle at en moderne vri på Resident Evil lar deg gå og skyte samtidig. Kombinerer du dette med Adas gripeklo i Separate Ways-utvidelsen og Leons fabelaktige kommentarer når han krøster en infisert stakkar er det lett å legge ned både en, tro og tre gjennomspillinger i dette spillet. Vi sier oss enige med handelsmannen: "Gun rhymes with fun for a reason, stranger!"
Ingar skriver:
Nintendo Switch ble lansert i 2017 og bygger på en prosessor som ble utviklet i 2015. Man skulle derfor tro at vi har sett alt som er mulig å gjøre med denne lille hybridkonsollen og at vi for lengst er ferdig med overraskelser. Så feil kan man ta, og de som beviste dette i år var selvfølgelig Nintendo selv.
Det som fort kunne blitt en enkel og grei oppfølger har i stedet blitt en massiv spillopplevelse som viser at Breath of the Wild bare måtte danne grunnmuren før Tears of the Kingdom kunne konstrueres i all sin prakt. Så å si alt folk hadde å utsette på forgjengeren har blitt forbedret her, og med hele tre nivåer av Hyrule å utforske er dette en massiv spillopplevelse som imponerer fra start til slutt.
Det som likevel sikrer førsteplassen er den enorme friheten spilleren har til å løse oppgavene på sin måte. De gamle runene er erstattet med nye egenskaper, som alle oser av kreativitet og et glimt i øyet som sier til spilleren "Vær så god, se hva du kan få til med dette." Det ultimate beviset på dette er Ultrahand, egenskapen som lar deg klistre to gjenstander sammen for å bygge alt fra broer til flymaskiner. At dette i det hele tatt fungerer uten å krasje hele spillet er et under, og at dette gjøres på en så aldrende konsoll som Switch er underet over alle undre.
Da jeg jobbet med anmeldelsen av Tears of the Kingdom og forsøkte å leke meg med Ultrahand-egenskapen med min begrensede kreativitet, tenkte jeg på hvor mye jeg gledet meg til å se hva verden kom til å finne på så snart spillet ble lansert. Jeg har slettes ikke blitt skuffet. Internetts kreativitet kjenner ingen grenser, og Reddit-kanalen Hyrule Engineering Club byr på all verdens slags geniale konstruksjoner og oppfinnelser, hvor folk gjør alt fra å skape flyvende farkoster som regner død og fordervelse over motstanderne til å gjenskape scener fra Godzilla og Neon Genesis Evangelion. Dette er når de ikke driver med tortur av stakkars Koroks, selvfølgelig, men det er vel prisen de må betale for å poppe opp og skrike "Yahaha, you found me!" i tide og utide.