Spillfortellinger har en egen evne til å gripe oss. Der filmer og TV-serier gjør oss til passive tilskuere til en handling, er spill et medium hvor vi som sitter i den andre enden av skjermen griper aktivt inn for at historien skal finne sted. Dette gjør også at spillhistorier har en egen evne til å gripe tak i følelsene våre og skape uforglemmelige opplevelser.
Også i 2022 fikk vi en rekke spillhistorier som fikk til å le, gråte, rope av sinne og kjenne på hele følelsesregisteret. Her er de fem spillene der historien utmerket seg mest for redaksjonen i år.
Eirik skriver:
At Ron Gilbert og kompani sin tilbakekomst til apeøyen starter denne listen er egentlig ganske passende, for det eneste av de overnevnte punktet denne historien passer til er at den får deg til å le.
Grunnen til at Return to Monkey Island likevel klarer å bli blant topp fem blant historiene i 2022 er at spillet på fortreffelig vis klarer å blande denne humoren inn i en historie som både leker med den populære trenden det har blitt å gjenopplive gamle franchiser og underholder nye spillere med en modernisert tolkning av sjørøverlivet. Det allerede fascinerende universet vokser enda mer med flere minneverdige personer og skapninger som til tider faktisk har mer dybde enn man forventer av et humorfokusert eventyr, så er du på leting etter noe som kan minne om Disneys gamle morgenserier og/eller bare ønsker å glemme virkelighetens problemer ved å forsvinne inn i en verden hvor både smil og latter presser seg på jevnlig er dette en veldig sterk anbefaling fra året som gikk.
Ingar skriver:
Det er sjeldent spill lykkes særlig godt med å skildre barn på en realistisk måte, og særlig barns forhold seg imellom. Heldigvis finnes det unntak, og A Plague Tale: Requiem er absolutt ett av dem.
I dette historiske dramaet er det mye som river og sliter i deg som spiller, men ingenting måler seg mot alle de hjerteskjærende prøvelsene som storesøster Amicia og lillebror Hugo utsettes for. Pest og forfølgelse gjør at søsknene de Rune utsettes for mer elendighet enn noen barn bør oppleve, og det er ikke vanskelig å trekke opplevelsene man opplever i spillet over til lignende situasjoner i vår egen verden i dag. Dette gjør spillet til en vond, men samtidig ekstremt viktig, opplevelse og øvelse i empati.
Samtidig er det også gripende å se hvordan utviklerne klarer å videreutvikle forholdet mellom Amicia og Hugo fra deres forrige spill. Det er helt åpenbart at begge to har vokst som følger av reisen de har vært på sammen, men veksten har ikke alltid vært til det bedre. Måten spillet fremstiller dynamikken mellom de to er både troverdig og rystende, ikke minst takket være fremragende stemmeskuespill (som vanlig anbefales det å spille A Plague Tale-spillene med sin originale, franske tale, hvor særlig Hugo oppleves mye mer troverdig).
Historien i A Plague Tale: Requiem er en reise i urettferdighet, død, elendighet og sorg. Den er også spillets sterkeste bærebjelke, og sjansen er stor for at du kommer til å tenke på den i lang tid etter at rulleteksten dukker opp på skjermen.
Anders skriver:
I likhet med andre japanske rollespill fokuserer Xenoblade Chronicles 3 mye på historieformidling, både gjennom mellomsekvenser og dialoger underveis. Vi stifter bekjentskap med karakterene Noah, Mio, Eunie, Taion, Lanz og Sena, alle velskrevne personligheter som opplever god karakterutvikling gjennom spillets gang. Xenoblade Chronicles 3 bærer et mørkere og mer dystert preg enn forgjengerne. Det er kuttet ned på tull og fjas, hvor spillet leverer en mer troverdig og relaterbar historie om meningen med livet. Den fletter også sammen forgjengerne på en god måte, men som fortsatt gjør det forståelig for nye spillere å skjønne hva som foregår. Monolith Soft har helt siden Xenogears på PS1 vist at de kan skrive gode historier, og Xenoblade Chronicles 3 viser at de er tilbake i storform.
Odd Karsten skriver:
Horizon: Zero Dawn var ett av 2017s store høydepunkter. Dessverre, mens vi krabber ett steg nærmere robopokalypsen av gangen, skulle jeg ønske at flere hadde tatt det til seg. Men mye likt vår egen klode, må det bli verre før det blir bedre. Der plukker Horizon Forbidden West opp tråden. Misforstå meg rett. Historien er fantastisk, men verdenen i Horizon går det ikke akkurat BRA med. Aloy har mer enn nok å henge fingrene i, noe som er fantastisk for oss som spillere.
Er det noe Horizon Forbidden West virkelig fortjener skryt for, er det hvor menneskelig de har klart å gjøre figurene. En kombinasjon av fantastisk modellering og god dialogskriving gjør at verdenen føles levende. Krydret i det overordnete plottet får vi glimt av de små problemene vi mennesker opplever. Kan en bekymring over at man ikke rekker bli ferdig med prosjektet man har lovet sjefen sin innen mandag blandes sammen med en apokalypse hvor menneskeheten har lagd drapsroboter som spiser biomasse og selv-repliserer? Så klart, og det trengs, faktisk! For, uten denne kontrasten blir det veldig tungt, og Horizon Forbidden West tar den balansegangen på stående ... fot.
Ingar skriver:
Vi vitser mye om at handlingen i Kratos' eventyr i Norden kan oppsummeres i ordet «Boy», men God of War bød på så mye mer enn det. Her fikk vi et mektig narrativ om en far og sønn som var fremmedgjorte for hverandre, men hvor omstendighetene tvang dem til å finne sammen og oppdage at de var sterkere sammen.
God of War: Ragnarök bygger videre på det samme sterke fundamentet, og resultatet er minst like imponerende som forgjengeren. Her er det ikke lenger bare forholdet mellom far og sønn som står på spill, men hele skjebnen til de ni riker, for når Odin og Tor våkner opp er det bare å stålsette seg for den kommende apokalypsen. Eventyret til Kratos og Atreus tar oss med gjennom noen store, viktige spørsmål om skjebne, fortid, traumer, ansvar og selvfølgelig liv og død. Mektige vennskap sås, tilsynelatende ustoppelige fiender truer med å rive alt det kjente og kjære i stykker, og både far og sønn må lære seg selv enda bedre å kjenne for å kunne kunne gå dommedag i møte. Når dette kombineres med en mesterlig lek med vår egen norrøne mytologi er det vanskelig å gi slipp på God of War: Ragnarök. De første timene kan kanskje virke litt trege, men tro oss: Dette er en spillhistorie som understreker at de beste historiene i vår tid fortelles gjennom spillmediet.