Hva skal til for at et spill kan karakteriseres som "indie"? Dette spørsmålet viste seg å være hakket mer komplisert enn vi trodde da The Game Awards-nominasjonene var klare i år. Årsaken var at Dave the Diver (som er et fenomenalt underholdende spill) var nominert i kategorien, til tross for at utviklerne i Mintrocket var et datterselskap av selskapet Nexon, som er gode for over en milliard dollar.
Definisjoner er med andre ord ikke alltid så lett, men vi ser for oss at prisen for "årets indie" bør gå til fortrinnsvis mindre og uavhengige aktører - det siste ligger på en måte i navnet "indie." Indie-spillene byr ofte på annerledes og mer personlige spillopplevelser som skiller seg fra den store mengden, og det synes vi årets fem beste indie-spill gjør også.
Ingar skriver:
Norske Teslagrad ble en aldri så liten indie-yndling da det ble lansert for ti år siden, og Bergen-studioet Rain Games har virkelig ikke ligget på latsiden siden den gang. Likevel var det ekstra stas å vende tilbake til Teslagrad-universet i år, ikke minst fordi Teslagrad 2 kan sies å overgå forgjengeren på nesten alle områder. Med mer historie, en skarpere visuell presentasjon, bedre gåter og utsøkt musikk er dette virkelig et spill som fortjener din oppmerksomhet. Dessuten byr spillet på årets kuleste elg og beviser at verden trenger flere luft-vikinger. Jeg mener, hva mer trenger man?
Ingar skriver:
Mat er så mye mer enn noe vi inntar for å holde oss i live. Det er kultur, historie og identitet, og når man bor i et fremmed land er mat en utrolig viktig identitetsmarkør for å holde på noen av de gamle tradisjonene. Nettopp dette kommer utrolig vakkert frem i Venba, et indie-spill om en tamilfamilie som flytter til Canada og må håndtere sønnens dragning mellom familiens kultur og de kanadiske omgivelsene i hverdagen. Måten historien fortelles på viser at personlige opplevelser ligger til grunn for fortellingen, og har man flerkulturell erfaring er det mye å kjenne seg igjen i her.
Det fine med Venba er at det hele kan spilles gjennom på én kveld, og i et år hvor de store spillprosjektene har kommet tettere enn politiske habilitetsskandaler er det utrolig forfriskende å få en såpass annerledes og kort spillopplevelse som dette. Kombiner dette med stilig musikk, spillmekanikker hvor du strengt tatt ikke kan gjøre altfor grove feil og en presentasjon av maten som gjør det skrubbsulten er Venba utrolig lett å anbefale.
Peter skriver:
Lethal Company er et av de store indie-overraskelsene i år, der én utvikler har klart å lage et av årets desidert morsomste flerspilleropplevelser. Lethal Company går ut på å jobbe for et selskap som kun kaller seg "The Company" som sender folk på oppdrag til forlatte månebaser for å sanke inn verdifullt skrap. Her kan man spille sammen opptil fire spillere, og litt av sjarmen her er at kommunikasjonen foregår med mikrofon som om du faktisk er inni selve spillet, der spillerne må stå innenfor en viss rekkevidde for å høre hverandre. Det blir dermed ekstra gøy når man er på disse nifse månebasene og en av dine venner går for seg selv en helt annen vei og plutselig ikke gir lyd fra seg.
Dør man kuttes all lyden fra vedkommende, så de overlevende kan fort bli stående igjen undrende på hva som har skjedd (en følelse som minner veldig om Phasmophobia, som spillet tydelig er inspirert av). Dør alle på jobb har du et problem, ettersom du ikke får betalt for dagens arbeid og du har viktige økonomiske mål du må nå. Er det én ting du ikke vil er det å svikte "The Company," og det er veldig gøy å prøve å tøye strikken så langt som mulig for å klare å nå de økonomiske målene. Med begrenset tid til sanking hver dag man er på en måne blir «Bare EN tur til» en strofe som gjerne går igjen. Tør man ta en tur til for å sanke inn mer loot, eller sier man seg fornøyd med at man kun fant litt loot og faktisk har overlevd? Spill Lethal Company og finn ut selv!
Peter skriver:
Et av årets kuleste indie-opplevelser er faktisk et fiskespill! Med sin trofaste tråler utforsker man et lite mystisk øysamfunn, og det tar ikke lang tid før man innser at dette ikke er en helt normal liten bygd. Gamle sjømenn forteller om mystiske hendelser og om nifse skapninger som befinner seg under vannoverflaten.
Fiskingen i spillet gjøres ved å utføre ulike enkle minispill for å klare å dra dem opp. Jo mer verdifull fisk, jo vanskeligere er det gjerne å hale dem opp. Det hender man også fisker opp ting som kanskje ikke er helt fisk, men jeg sier ikke mer. Man kan fint bruke mye av tiden i spillet på å bare tøffe rundt i båten og fiske opp det man finner, for så å selge dette videre og oppgradere båten slik at den blir raskere, eller bedre på fisking. Det er også mysterier å løse og diverse tjenester du kan gjøre for de ulike beboerne på de mange øyene.
Dredge byr på så mange ulike interessante øyer å besøke, så utforskingen er virkelig et av de bedre aspektene i spillet. Velger man å være ute på havet på natten må man være forsiktig. Da må man passe på psyken, man kan rett og slett bli gal av å være ute i mørket for lenge! Dredge er både koselig og skummelt samtidig, det er litt av en bragd.
Anders skriver:
Sea of Stars er et retroinspirert rollespill av Sabotage Studio, utvikleren av plattformspillet The Messenger. I spillet stifter du bekjentskap med solvervkrigerne Zale og Valere, hvis krefter representerer henholdsvis sol og måne. Zale og Valere's magi gjør dem i stand til å skade the Dwellers; overnaturlige monstre som truer med å ta over verden. Dette fører dem ut på eventyr i en fargerik og interessant verden.
At Sea of Stars henter inspirasjon fra 80- og 90-tallets gullæra i japanske rollespill, er ikke vanskelig å se. Den flotte pikselgrafikken gir sterke assosiasjoner til klassikere som de tidlige Final Fantasy og Chrono Trigger. Særlig sistnevnte virker nok å være hovedinspirasjonen til Sabotage Studio, så stor at de til og med måtte hanke inn Chrono Trigger-komponist Yasunori Mitsuda til å hjelpe til med musikken.
Musikken er for så vidt også et av spillets absolutte høydepunkt, men Sea of Stars er også et spill som blander plattform-puzzle og turbasert kampsystem på en god måte. Kampene er mer dynamiske enn tradisjonelle turbaserte kamper, da du blant annet kan øke eller redusere skade ved å time riktig med knappene. Kombinasjonen av dette gjør Sea of Stars også morsomt å spille, i tillegg til å være en fryd for både øyne og ører.