Norsk
Gamereactor
artikler

Årets skuffelser (Årets spill 2020)

I dag skal vi ta en kikk på fem spill som på en eller annen måte ikke helt levde opp til forventningene.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Heisann, folkens. God jul! Selvsagt blir det langt fra like mye nyhetsskriving i disse dager siden nesten hele spillverden har tatt julefri, så i stedet vil vi offentliggjøre vinnerne i ulike "Årets spill"-kategorier hver dag. Siden jeg (Eirik) synes disse kåringene i hovedsak bør brukes til å hylle spillskaperne og spillene deres tar vi den eneste negative på dag nummer to: 2020s største skuffelser. Vi synes selvfølgelig det beste er når spill lever opp til eller overgår forventningene vi har til dem, men enkelte ganger må vi innrømme at spill skuffet i forhold til hva vi hadde håpet på. Dagens kåring fremhever spillene vi ble mest skuffet over i 2020. Dette betyr ikke nødvendigvis at de er dårlig (noe Anders sitt spill er et soleklart eksempel å på, av min mening), men det betyr at spillet ikke helt var det enkelte i staben kanskje hadde håpet på før lansering. Andre ganger kan være snakk om at spillene er fulle av mangler og feil, og noen ganger må vi bare erkjenne at dette var dårlige saker.

Som redaksjon kan vi til tider ha nokså ulike meninger om spillene vi spiller, noe som nok er en av grunnene til at dette var en av to kategorier som ikke alle stemte på (deriblant undertegnede). Et spill som innfrir forventningene til den ene kan skuffe den andre. Denne listen gjenspeiler nettopp dette, og noen av spillene du finner her er også å finne på noen av årets topplister. Dette gjenspeiler noe av mangfoldet i redaksjonen og er dessuten med på å rette et nyttig og kritisk søkelys mot noen av årets toppspill. Med det sagt. Her er vinnerene (...eller taperene?) av årets skuffelser:

Årets skuffelser (Årets spill 2020)

5. plass: Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise

Ingar skriver:

Kultklassikeren Deadly Premonition må sies å være ett av de merkeligste spillene man kan komme over. På den ene siden har den en stilig Twin Peaks-stemning over seg med et uforglemmelig persongalleri, på godt og vondt. På den andre siden er spillet elendig produsert med et forferdelig kampsystem, latterlige animasjoner og en produksjonsverdi som får deg til å lure på om dette er ironisk eller alvorlig ment.

Dette er en annonse:

Med Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise hadde spillregissør Hidetaka "Swery65" Suehiro muligheten til å vise hva han er god for med nyere teknologi i hendene. Slik ble det ikke. I motsetning til tittelen føles Deadly Premonition 2 mer som en forbannelse enn en velsignelse. Detektivmysteriet faller sammen, minoriteter blir fremstilt på uheldig vis og ytelsen på Switch er så dårlig at det er på grensen til å gjøre spillet uspillbart. En god hovedrollefigur er ikke nok til å berge dette spillet fra å bli en skuffelse, og oppfølgeren viser at Deadly Premonition-serien trolig ikke fortjener den kultstatusen den har fått.

Årets skuffelser (Årets spill 2020)
Dette er en annonse:

4. plass: Sakura Wars

Ingar skriver:

Da Sega lanserte Sega Saturn på midten av 90-tallet var den turbaserte strategiserien Sakura Wars en av selskapets største suksesser i Japan. Dessverre fikk vi aldri serien her til lands, men overraskende nok lanserte Sega en reboot til PlayStation 4 i år.

Rebooten skulle fort vise seg å mangle det meste som gjør de originale spillene så gode. De strategiske slagene ble byttet ut med et kjedelig og gjentakende hack-and-slashsystem uten dybde eller variasjon, rollefigurene var forglemmelige og flere av romansene man kunne prøve seg på inneholdt valg som mildt sagt ikke passer i en post-metoo-kontekst. Heldigvis kunne spillet i det minste skimte med god musikk fra serieveteran Kohei Tanaka, en veteran som blant annet også har komponert musikken til One Piece og Gravity Rush. Jeg hadde derimot håpet på noe mer substansielt enn som så.

Årets skuffelser (Årets spill 2020)

3. plass: The Last of Us: Part II

Anders skriver:

Et av årets mest etterlengtede spill er virkelig et tveegget sverd. På den ene siden er det en visuell maktdemonstrasjon som også legger mer kjøtt på beinet når det gjelder det rent spillmessige. På den annen side er det også en oppfølger til et av historiens mest elskede spill, som således skapte astronomiske forventninger som nærmest var umulig å tilfredsstille.

The Last of Us: Part II viker en del vekk fra originalen ved å sette oss i båsen til nye hovedkarakterer, personer som bygges sakte, men sikkert, opp. Likevel var jeg aldri i nærheten av å falle for dem i like stor grad som jeg gjorde for rollegalleriet i originalspillet, og dette hevntoktet som i bunn og grunn er handlingen til hele spillet føles til syvende og sist både oppblåst og noe meningsløst. Det skal i hvert fall ikke legges skjul på at det er mye hat i dette spillet, og det gjør også at flere elskede karakterer etter hvert fremstår som ganske smakløse.

Alt ender også opp i en relativt skuffende slutt. The Last of Us: Part II finner naturligvis sted i et nådeløst univers som frembringer lite glede, men originalen klarte å avslutte spillet på en bittersøt måte som likevel føltes tilfredsstillende. Slutten i The Last of Us: Part II er intet annet enn bitter. Når spillet ikke drar frem det narrative tungskyts har det også noen etapper som føles ganske langdryge. For selv om gameplayet er forbedret var det enkelte områder i spillet jeg satt og håpet på snart var ferdige. Der originalspillet var som å kjøre bil på en strak motorvei, føles Part II litt som å kjøre i et boligfelt med fartsdumper.

Til syvende og sist ender nok The Last of Us: Part II opp som årets beste spillopplevelse for mange, og isolert sett er det heller ikke helt ufortjent, men for min del ble det bare en enda større påminnelse om hvor lite det originale The Last of Us behøvde en oppfølger.

Årets skuffelser (Årets spill 2020)

2. plass: Cyberpunk 2077

Kristian skriver:

Uansett hvordan året ble, så skulle det bli verdt det mot slutten. Da skulle vi hacke regjeringer, le av hverandres kjønnsorganer, bytte ansiktsplater og besøke hverandres familier for å se hvor mange personlige spørsmål vi kunne svare på. Alt dusjet i neonlys og under suset av flyvende biler. Kanskje ville skavankene vært en smal sak dersom vi alle hadde sittet med nestegenerasjonskonsoller, men den gang ei, for disse er verre å oppdrive enn sigaretter i en barnehage.

Kanskje det er året, men jeg har en hypotese om at vi sitter i en slags kollektiv fornektelse, og uansett hva slags underholdning vi får for hånd er det bedre enn virkeligheten. For advarslene var jo der. Utsettelse på utsettelse, nyheter om overtidsarbeid som kun er normalt i en gulag, og en mistenksom allokering av penger til ren markedsføring. Jeg skal ikke nekte for at noen har hatt det gøy, men likesom småprat hos helsesøsteren driver samtalen etter hvert mot bugs.

Jeg kan bekrefte at Cyberpunk 2077 i skrivende stund er veldig tilgjengelig for folk som er på tur ut av narkose. Jeg kan ikke kjøre for fort, ha på radioen eller løpe under en ildkamp, og som vi vet er det ingenting som skriker opprør like mye som å følge fartsgrensen i stillhet etterfulgt av gangen til noen som nettopp er ferdig med hofteoperasjon. For ikke å nevne at hele greia krasjet hver gang jeg kom meg til rulleteksten. Tydeligvis er det å bli ferdig med spillet å anse som en slags feil.

Dette er altså resultatet av syv til ni års produksjonstid. I pressen har mottagelsen vært mild, men blant de som ikke har maskinvare skjært ut av granitt har den vært spektakulært dårlig. For noen er allerede førsteinntrykket ødelagt, og derfor må poenget hamres inn. Syv til ni år i produksjon. Kanskje hadde det ikke virket riktig så ille dersom det tok mindre tid, for da er det bare reprise. Nok en dag på rullebåndet, men nei. Det tok syv til ni år. Dette er galskap, ikke sant? Hvis ikke spillene våre nøkkelhullsmerkes snart tør jeg ikke tenke på hva som er i vente for CD Projekts neste tittel, som jeg ser for meg blir ferdig i 2077.

Årets skuffelser (Årets spill 2020)

1. plass: Alle utsettelsene

Tommy skriver:

Det har vært et uortodokst år. Dette innebærer at det skjer en del rare og uforutsette ting, som alle av åpenbare grunner helst ville vært foruten. For vår del betyr dette også at svært mange av spillselskapene ikke har fått arbeide som normalt og at alt av planer og tidskjemaer bare kunne krølles sammen og stappes ned i porselenet.

Nå er det på sin plass å nevne at utsettelser isolert sett er positive. Dette betyr at man får mer tid til å finpusse og gjøre produktet enda bedre, men det gjør oss ikke mindre skuffet når man må vente enda noen uker før man kan få satt tennene i The Last of Us: Part II, Doom Eternal eller Final Fantasy VII: Remake. Supersnakkisen Cyberpunk 2077 rakk å bli utsatt hele tre ganger i år, og burde kanskje i etterpåklokskapens navn blitt utsatt enda litt til.

Noen spill, som Axiom Verge 2 og Bravely Default II har blitt utsatt helt til neste år. Det er litt leit, selv om det sannsynligvis betyr at det er enda mer å glede seg til. Det er vel nettopp denne positive vinklingen vi får prøve å ta med oss inn i 2021.

Årets skuffelser (Årets spill 2020)


Loading next content